Kina – Midtens rike 中国班

Møre Folkehøgskule

Studieturvideo

Kort versjon

 Reisealbum 2018

Enden på reisen…TOKYO!!!

Konnichiwa godtfolk. Jordbær og Ris coming at you live. Etter en lang busstur, med litt for lite søvn på litt for mange folk, var vi endelig framme i Tokyo, vårt siste stopp. Det første spennende vi gjorde i Tokyo var felles frokost på McDonald´s. Ganske heftig. Deretter dro vi til en park for å se på mer kirsebærblomstring for å vente til at rushtrafikken i byen ble over og at vi kunne ta metro videre til hostelet, men de fleste sovna nesten på gresset istedenfor. Stakkars Haibiao måtte bli igjen på busstasjonen for å passe på bagasjen siden vi ikke kunne sjekke inn enda. Det ble en litt slitsom opplevelse på mange ettersom vi har fått mye mer bagasje enn da vi starta.

Så å si resten av Tokyo var til egen disposisjon. Akihabara sto høyt på lista til mange, så det ble en felles tur dit. Ikke akkurat norsk stemning der. Tegneserier, plastfigurer, stuepiker og alt mellom himmel og jord stappa inn i en fargerik og lys gate.

Akihabara, et sted der masse penger ble brukt.

Andre høydepunkter fra Tokyo inkluderer Tokyo Tower, Skytree, Ueno-parken, Tsukiji fiskemarked, Ginza og Tokyo fra vannet. Dyrecafeer ble også besøkt av kinaklasseelever. Katter, ugler, pinnsvin og otere har blitt klappet.

Et litt slitent pinnsvin. Vi vet dessverre ikke navnet på krabaten.

Selv om de fleste hadde trengt et par dager til, begynner vi å bli klare for hjemreise. Vi har kost oss masse på tur, men grovbrød trengs en gang i blant. 

« 1 of 2 »

Shanghai, Skreddere og Seier! – DEL 2

Dagen var kommet. Våre helter sto opp før hanen gal for å hente de rykende ferske dressene sine. Neida. De rullet ut av senga langt utpå formiddagen som de slaskene de er, det var jo fridag. (haloooo liksom). Men det betydde IKKE at dagen skulle bli innholdsfattig. Litt vann i fjeset, frokost i magen og med høye forventninger var guttene våre klare for å sette ut på nok et eventyr!

Hvem er den mystiske karen i vinduet?

Litt tidligere enn planlagt rullet “gutta krutt” inn på markedet med hevet hode og selvtillit (takket være forrige episodes seier – Les “Shanghai, Skreddere og Seier! – DEL 1“). Tid måtte drepes, så vi fant veien oppover i etasjene. Marcus Aurelius Augustus hadde en gave å ta hånd om, så resten fulgte for å se Pruteguden i aksjon. Det var et vakkert syn, og Sindre, Adrian og jeg måtte tørke vekk en tåre i øyekroken. Men vakrere skulle det bli!

Skreddersydd dress, skreddersydde briller og vri åtter er en god kombinasjon <3 

Klokken nærmet seg 17:00, og fortroppen bestående av Sindre og meg nærmet seg Harrison Taylor. Sindre hadde brillene på. I butikken sto et slagent kvinnemenneske. Smilet lignet ikke på det hun viste oss da vi nærmet oss sjappen et par dager tidligere. Traumene fra tidligere hadde tydelig gjort inntrykk. Raskt ble kvitteringene hostet opp av lomma slik at de kunne finne frem riktig dress. I samme øyeblikk ankom baktroppen, Marcus Aurelius Augustus, Montgomery Adrianus Tåfus og Sleepy Jon. Dressene skulle testes, og den neste nervepirrende timen bar preg av blod svette og tårer! (Ikke egentlig, men det høres kult ut).

Guttene bois melder om legendarisk god stemning i lugaren.

Få minutter senere var førstemann på vei inn i det alt for lite skifterommet (som jeg kommer tilbake til). Det var Sindre Rossing, også kjent som “Potetus” blandt sine nære venner, som var den heldige. Men til vår forbløffelse var det en annen man som kom ut et par minutter senere. Den blå dressen lyste opp rommet, og i kombinasjon med mannens råkjekkhet, fikk samtlige i butikken til å komme i buksene. Den mystiske mannen hadde SERIØS swag og klasse over seg. Da lyset dempet seg, fikk alle seg et lite sjokk.

De farligste av de farligste ute på dekk etter midnatt. Fra venstre; Marcus, Edvard og Sindre R. Mannen bak kameraet er Adrian. 

Mannen tok av seg brillene og vi så et kjent ansikt. Det var Sindre Rossing, men ikke den Sindre Rossing vi kjente. Denne versjonen strålte av selvtillit, sjarm, stil… Men høydepunktet var den  perfekte dressen. Den satt som prikken over i-en, som plommen i egget, som pandaen i bambusskogen, som laderen i mobilen, som… som… ja, som en skreddersydd dress! Tur etter tur fikk vi trengt oss inn i det knøttlille skapet og skiftet, raskere enn meg i senga. Ut kom den ene supermodellen etter den andre. Da vi kom til oss selv, begynte det. 

“Den er litt stram over ryggen” kom det fra Potetus. “Hvordan strammer man denne?” tøt det fra Aurelius. “Jeg kommer til å revne den hvis jeg settet meg ned” la Adrianus til. Jeg så i speilet. Det så ut som om skredderen hadde overvurdert bicepsstørrelsen min. Det må ha vært et hint. I alt kaoset kom den 146 år gamle skredderen med beroligende kommentarer. “Itss suppåust tu bi laik dat!”. Ekspertens ord sank sakte inn. Tja. Kanskje de skulle være sånn? Dresskunnskapene våre gikk ikke lengre enn det vi hadde lest på Google dagen før bestillingen. Sakte med sikkert så vi oss fornøyd og gjorde oss klare til å dra tilbake, en dress rikere. Selgerene derimot, var ikke like heldige. I skifterommet luktet det kølle. Seriøst. Ord kan ikke beskrive lukten. Alle guttene hadde tatt av seg skoene og sluppet løs sin onde tåfis i det knøttlille rommet. Lukten sitter nok fremdeles i veggene når neste års Kinaklasse finner veien til Shanghai. Territoriet var markert, og seiersherrene forlot slagmarken seirende nok en gang!

Marcus Aurelius Augustus (venstre) og Potetus (høyre) beskytter øynene mot det farlige månelyset midt på natta.

PS: Ryktene sier at en uidentifisert båt har funnet veien over til Japan. En lokal fisker skal ha skimtet 4 duster ute på dekk i måneskinnet rundt 01:00 på natten. Tullingene skal ha hatt på seg noen sinnsykt fine dresser, kanskje til og med skreddersydde hvis vi skal stole på fiskeren. I tillegg skal de ha vært iført solbriller til tross for at det var midt på natta. Men det er vel bare rykter 😉

Fire dager i Kyoto

Velkommen tilbake kjære lesere, til Kinaklassens siste destinasjon på vår lange og spennende reise. Til dere som har fulgt med helt fra begynnelsen av, så nærmer vi oss slutten, men vi må ikke ta sorgene på forskudd. Det er heldigvis mer å oppleve her i Japan!

Klassebilde i Fushimi Inari, Kyoto

Kyoto, som noen av dere vet, er en av de tidligere hovedstedene til Japan og blir i dag sett på som den kulturelle hovedstaden. Selve byen er en viktig del av Japans kulturelle historie. Den har noen av de eldste og viktigste monumentene som fremdeles påvirker dagens kulturelle Japan. Det er her kinaklassen befinner oss. Men først, hvordan kom vi hit? Hvis dere leste vårt siste innlegg av vår kjære Rosin, så vet dere at vi tok en båt fra Shanghai til Kobe. Denne to netters turen til Japan var en god mulighet for en sliten klasse til å slappe av litt. Vi ankom Kobe ca. 09.30 og her var vi klare for vår siste del av studieturen.

Båten kom frem Kobe-havnet

Etter passkontrollen så powerwalket vi til T-banene hvor en trøtt Adrian innså at han hadde glemt bagasjen sin og løp tilbake for å hente den. Vi ankom Kyoto på ettermiddagen der vi sjekket inn på Bird Hostel eller som Tarje liker å kalle det “BH”.

Tarje kaller hostellet “BH”.

Senere samme dag tok vi buss til Philosopher’s Road (哲学の道, Tetsugaku no michi) for å se på sakurablomstene visne og fly igjennom luften. Våren kom tidlig i år, men vi fikk det med oss. Det er noe av det vakreste jeg har sett og mange av oss kommer sikkert til å huske det en stund.

Det var fortsatt sakurablomsler langs Philosopher’s Road

Vårt neste stop var Nanzenji  som er et gammelt buddhistisk tempel fra 1200. Templet har blitt sett som det viktigste i Zen buddhismen. Vi tok en hvilepause etter spasserturen langs kanalen. Planen videre var at vi skulle ta lokalbuss til Gion den eldre delen av Kyoto. Fort fant vi ut at det var umulig å få hele klassen å komme dit samtidig med lokal transport. Det endte med at vi gikk i over 45 minutter til det eldste og mest kjente buddhistiske templet Kiyomizu-dera fra 778. Fint der og!

Dagen etter for vi til Arashiyama som er et populært sted for lokalbefolkning å bli vekk fra det hektiske bylivet. Vi vandret rundt i bygda, langs elven og gjennom bambusskogen. Vi fikk også se en fin hage med mengder med vakre azalia. Oppe på et lite fjell fikk vi se ganske langt i dalen. Det må bli særlig vakkert på høsten når alle bladene blir oransjerøde på hele fjellsiden.  Deretter reiste vi videre med lokalbuss til Kinkakuji (Golden Pavilion).

Våren er kommet i Arashiyama

Japanske blomster og norske jenter

Gulltempel. Wow. Dritkult liksom.

Vår tredje dag i Kyoto startet med frokost som vanlig og avreise klokken 09.00. Våre destinasjoner for dagen var Fushimi Inari Taisha. Et av Japans mest berømte shintoistiske templer med tusenvis med toriiporter. Klassen ankom Fushimi Inari shrine, men siden verken Tarje eller jeg kunne bli med så er det en del bilder som ble tatt når de andre var der.  

Edvard er høy. Punktum.

Ronja og Egil, klassens tredje par <3

Vårt siste gruppe stop var Nara (som Adrian kunne bli med på) som er mest kjent for sine tamme rådyr og verdens største bronsestatue av Buddha. Her ankom vi rundt 14.00 og med litt styr fra Sumin som ville finne kart til oss så gikk vi i 10 min til den første parken med de tamme rådyrene. Det var litt av et syn, rådyr som ikke løp sin vei med en gang de hørte den minste lyd. Nesten alle i klassen kjøpte kjeks for å mate disse dyrene, det kostet bare 150 bucks. Noe som var spesielt var at disse rådyrene bukket til deg hvis du hadde mat du ville gi dem eller hvis du bare bukket til dem selv.

Det var god kommunikasjon mellom Ingvild (klassens furry) og rådyr 

Etter litt mating og klapping av rådyrene, innså mange av oss at maten vi ga til rådyrene måtte ligge et sted og det var under skoene våre. Etter denne oppfatningen så gikk vi videre for å se Totaiji-templet der verdens største bronse Buddha befant seg.

Verdens største bronse Buddha i Todaiji-templet

Det første vi så var mange turister som tok bilde av bronse statuen. Vi fant veien rundt denne Buddhaen og på baksiden fant vi en lang kø av Japanere som skulle krabbe igjennom en søyle. Denne søylen kalte de ‘navnet på søylen’, og grunnen var at hvis de kunne krabbe igjennom så ville det gi disse menneskene livslang lykke. Her så vi litt på de som prøvde og de som klarte det. Etter litt fram og tilbake så bestemte Kaja og Rosin seg for å prøve å komme igjennom. De sto i kø ca. 10-15 min før det var deres tur. Det var Kaja som var først ut og hun kom seg lett igjennom, men når Rosin skulle prøve så slet han litt. Det var en Japaner som jobbet der og begynte å sparke beina hans for å få han gjennom. Dette likte ikke Rosin som ville komme seg igjennom selv. Etter litt strev så klarte han det også så det betyr at minst 2 i klassen vil ha et lykkelig liv, men det var før jeg hørte at Jon-Marius også hadde kommet seg igjennom så da er det hvert fall 3 stk. 

Vi hadde nå resten av dagen på oss til å gjøre det vi ville selv, men det første på menyen var lunsj. Jeg ble med Edvard, Marcus og Rosin for å finne et sted og det fant vi til slutt. Etter vi fikk i oss litt energi så gikk vi litt rundt i Nara og der fant vi sykler som vi kunne leie. Marcus og Rosin var veldig ivrige på å sykle litt rundt, men det var ikke Edvard og jeg så vi gikk tilbake til togstasjonen der vi møtte noen av jentene.

Når vi kom tilbake til Kyoto så splittet Adrian seg fra resten og gikk til Yodobashi som er et stort kjøpesenter ved siden av Kyoto stasjon. Her fant jeg litt gaver til de hjemme. Mange andre i klassen var også der. De hadde kjøpt litt alt. Det var Pokemonkort til Manga og figurer. Etter en full dag i Kyoto så var det på tide å dra tilbake til hostellet. Når jeg kom opp til rommet så ble jeg møt med mange trøtte ansikter og en veldig trøtt og sliten Sumin som måtte vente på alle for å dele ut morgendagens lunsjpenger.

Det kanskje ikke alle vet er at Adrian har bursdag den 3. april og da kan du gjette hvilken dag dette var. Etter en tur opp på rommet så gikk jeg ned og der satt det mange fra klassen, litt for mange tenkte jeg. Haibiao kom bort til meg og distraherte meg, og før jeg viste skjønte hva om skjedde så kom Egil med en kake og folk begynte å synge. 

Etter sang så fikk jeg faktisk en gave fra Egil og Veronica som hadde planlagt denne overaskelse i noen uker sa de. Det er noen bilder som forklarer det bedre en ord hvordan dert var. 

Gratulerer med dagen, Adrian!

Bursdagsgaver fra Egil og Veronica.

Det var vår tredje dag i Kyoto.

Vår fjerde dag i Kyoto startet tidlig som vanlig bortsett fra at vi hadde nesten hele dagen fri. det eneste vi måte møtte opp til var en te- seremoni. Da ble vi delt opp i grupper og fikk et tidspunkt vi skulle møte. Adrian og Egil skulle møte opp rundt 14.00 tiden, så vi bestemte oss for å dra til Kyoto stasjon og tilbake til Yodobashi. Her surret vi litt rundt og bestemt oss for å splitte litt opp for å se på det vi ville selv.

Etter en lunsjpause så møtte vi opp med Sumin og resten av vår gruppe for å dra til te-seremonien. Da vi ankom, ble vi møt av en mettet Haibiao som hadde vært med på alle de tidligere seremoniene, så han var ganske mett av te. Te-seremonien startet og mange prøvde å sitte på den japanske metoden (det å sitte på kne), men det viste seg å være en vanskelig oppgave som medførte mye smerte. Etter at alle hadde satt seg mer komfortabelt så fortalte Haibiao at Veronica og (en annen) hadde sittet på kne i hele 30 min og hadde satt en ny rekord for hvor lenge noen fra kinaklassen klarte å sitte på den japanske metoden. Dette kunne ikke Kaja, Helene T og Jon-Marius respektere så de skulle nå prøve å slå denne rekorden. Det eneste problemet var at det bare var i underkant av 20 min igjen av seremonien, men de satt resten av tiden på denne metoden. 

Så hva skjedde egentlig på denne te-seremonien? Det startet med at te- vertinnen kom og introduserte seg selv og forklarte hva vi skulle gjøre og hvorfor te-sermonier ble utført på denne måten. Etter en fremvisning og smak av ma-cha te så var det vår tur til å utføre denne seremonien. Det gikk veldig bra. Alle klarte det og fulgte prosedyren som de skulle. Etter seremonien var ferdig så var det noen som valgte å kjøpe den type sett som vi hadde brukt. En av dem var Egil og vertinnen vår hadde forklart at skjeen vi brukte for å føre over teen til koppen hadde sitt eget navn. Derfor bestemte Egil seg for å kalle skjeen sin for skrutrekk’ern. 

Te-seremoni

Vi prøvde å lage Macha i te-seremoni

Så nå var spørsmålet hva vi skulle bruke resten av dagen på. Vi bestemte oss for å dra tilbake til hostellet for å legge fra oss det vi hadde kjøpt og for å ta en liten dopause. På veien til hostellet så møte Egil og jeg på Håvard som var på vei til Mangamuseumet og da bestemte vi oss for å gjøre det samme etter pausen vår. Vi fant vår vei til museumet og vandret litt rundt der. Hvis du lurer på hvordan det var så var det et helt standar museum, men det som var spesielt var at du kunne lese mangaer akkurat som et bibliotek. Det var her vi så Håvard og Jon-Marius sitte å lese noen mangaer. Etter en rundtur av museumet så bestemte vi oss for å dra til Pokemon senteret. Dette var en liten butikk med mye forskjellige Pokemon ting, alt fra spill til bamser og godteri. Det var her igjen at vi møte Håvard og Jon-Marius og vi begynte å mistenke at de fulgte etter oss (men det var vi som alltid kom etter dem). Vi brukte litt tid her, men vi viste at det var et enda større Pokemon senter i Tokyo så det ble bare kjøpt noen småting. 

Nå hadde klokken blitt litt og vi bestemte oss alle for å dra tilbake til hostellet etter vi hadde spist, det var faktisk en lang tur med nattbuss vi fremdeles hadde foran oss. Etter en tur på Wendy’s (en amerikansk burgersjappe) så fant vi oss selv på hostellet. Vi hadde nå litt over en time på oss før vi skulle dra. 

Nå hadde timen godt og etter litt omorganisering fra noen i klassen som hadde vært å handlet mer den dagen så var vi klare for å dra fra Kyoto. Vi ankom bussterminalen via metro og avtok til Tokyo presis 22.00. Bussen var litt liten og trang for noen bortsett fra oss høye guttene i klassen som fikk nærmere første klasses setter fordi vi er høye gutter. Noen sov godt og lenge på bussen, men ikke alle gjorde det. Det er en historie for neste blogginnlegg.

Det var vår tid i Kyoto og vårt første eventyr i Japan. Selvom klassen merker at turen snart er ferdig og gleder seg til å komme tilbake til det gode og kalde Norge så nytter vi alle det siste vi har igjen. 

Dette var et innlegg som ble skrevet av Tarje og Adrian. Nå er det ikke lenge igjen før vi kommer hjem og vil savne denne opplevelsen vi har vært på i snart 6 uker. 

« 1 of 3 »

Kina – vår reise

Bleke, slitte vegger følger oss på hver side i det vi beveger oss i retning det vi håper er utgangen. Vi går samlet, men hver for oss. Noen her, noen der. Ingen snakker. Det trengs ikke. Vi er alle klare over hva som skjer. Forberedt? Nei, det er vi ikke, men vi vet. Vi vet at bak døren vi søker finnes det kun én vei. Én vei som vi alle må følge. Uten spørsmål, uten stans. Luften er blitt tyngre. Så tung at hvert trekk ned i lungene krever en tanke. Jeg beveger blikket sporadisk omkring meg. Først på gulvet, det er skittent. Hadde det ikke vært for den sykelige hvite fargen på flisene ville jeg ikke lagt såpass merke til det. «Hvor er alle sammen?», tenker jeg. Det er kun oss. Ei et ukjent fjes, men det er kanskje like greit. Vi trenger ikke flere forstyrrelser. Ikke nå. En søppelkasse står alene langs veggen – tom –  bortsett fra et stykke papir som balanserer elegant på kanten. Tankene går et øyeblikk tilbake til gangen hjemme på skolen i det jeg ser opp på taket – det er lavere enn vi er vant til. Det ligner et ruteark til en som har kjedet seg. Du vet. Når du sitter i timen eller i et møte og – i et håp om få tiden til å gå fortere – danderer arket med et mylder av streker og figurer. En rute her, en rute der. Noen av takplatene mangler. «Er det planlagt?», lurer jeg på for meg selv, «Én plate borte. Så tre tilstede. To borte. To tilstede». Slik fortsetter det. Spesielt rent er ikke taket heller legger jeg merke til. Rundt hver sving møter vi de samme slitne fargene. De samme råtne flisene og de samme veggene som har fulgt oss hele veien. Men stemningen har endret seg. Edvard sender meg et spørrende blikk. Han sier ingenting, men jeg skjønner hva han vil. Jeg svarer ikke, men nikker forsikrende tilbake. Rundt meg ser jeg bekymrede øyner. «Se her, se her!», sier Haibiao – enda lysere enn vanlig (om det går an). Døren er nå like foran oss. Var vi ikke allerede urolige, ville vi blitt det nå. Det er en dobbeltdør, grønn i farge. Noen steder er malingen skrelt vekk og rusten den en gang dekket kommer til syne. Sumin – som har ledet oss hit – kaster et siste blikk tilbake på troppen, legger hånden på håndtaket, og åpner døren.

Du har kanskje hørt historiene – det hadde i alle fall vi. Dette derimot, var noe helt annet. Å kalle det blendende ville vært en underdrivelse. Som et lyn fra åpen himmel blir vi møtt med blits fra alle kanter. En folkemengde omringer oss; høye rop og knuffing fra alle kanter. Himmelen er minst like blek som veggene vi nettopp kom fra. Sumin leder gruppen nobelt gjennom massen, men jeg hører et skrik, «Hjelp!». Jeg kjenner igjen frykten i stemmen. Jeg slenger blikket bak meg, og ser Coco aka Helene T. Som sagt, vi var ikke forberedt. Rundt henne står fire ivrige skikkelser, «Can I take picture, priis!?», «You so pretty! Here´s picture of my son. You marry!» Jeg tenker tilbake på Edvard og Marcus´ morgensamling om amerikansk fotball, svelger tungt og tar beina fatt. I full fart dundrer jeg inn og kaster de fire til side. Jeg får en rask takknemlig grimase, og vi løper videre for å finne de andre. Hvor enn vi snur hodet er det nok en lense, nok et menneske vi ikke kjenner – ellers er vi alene. «Hvor er de?! Hva skal vi gjøre?!» Jeg vet ikke hva jeg skal svare, så jeg sier ingenting. Jeg bare står der. Jeg ser ned på henne – håpet har forlatt ansiktet hennes slik det har forlatt mitt eget. Lenge står vi der – det føles i alle fall sånn – og knuffes frem og tilbake, synet nå dekket av sorte små sirkler fra all blitsen. Jeg lukker øynene, «det er her det skjer». Jeg hører en svak, kjent, stemme i et hav av gebrokken engelsk, men det er ikke Coco. Aldri har jeg opplevd noen leve opp til sitt navn på lik måte – verken før eller til dags dato. Lik en slegge møter en murvegg kaster klassens Supermann, Sindre T., seg gjennom menneskene. «Trenger dere en hjelpende hånd?», ytrer han lik en actionhelt, etterfulgt av et lurt glis. Coco og jeg utveksler et lettet blikk, og blir med Sindre ut av mengden. Snakk om en pangstart på studieturen.

Ok, nå var det kanskje ikke HELT som beskrevet over – det er tross alt 1. april. Men meget populære var vi absolutt.

Jeg har fått i oppgave å gi deg, du som nå leser dette, et sammendrag av vår reise gjennom Kina. Forhåpentligvis har innledningen vekket en liten interesse i deg og du er spent på å lese videre, eller kanskje du allerede er lei. Uavhengig er det mitt ønske å gi deg et så godt bilde av turen vår som lar seg gjøre, og så bestemmer du selv om du trenger en pause i all lesingen. Fordi det skal godt gjøres å komprimere over fire uker med eventyr til en side eller to. For å gjøre det lettere for deg organiserer jeg alt etter destinasjon, slik at du – om du måtte ønske det – kan bla ned og finne det som interesser deg mest. Så finn deg godt til rette og gjør deg klar til å bli med på en reise fra Beijings overraskende øde gater, gjennom Kinas rurale trakter og bakgater, til toppen av fjell (og verdens høyeste observasjonstårn), til et nærmøte med en av Kinas vakreste skapninger, til Shanghai – en by med flere skyskrapere enn Ørsta har rånere, og til slutt en ferd på bølgene gjennom et hav av tåke. Og så klart mat. Masse mat. Så med det sagt – la oss begynne.

Flyplassen(e)

Vår reise begynner på flyplassen (som med de fleste lange reiser). Ivrige og spente ansikter dukker opp en etter en, «Jeg er klar!», «Åh, som jeg gleder meg!». Du skjønner tegningen. Armert med Underberg (urtemedisin mot dårlig mage) og eventyrlyst begir vi oss ut på vår første flytur, Oslo – Frankfurt. Kort tid etter landing – i hastverk – slenger vi beina på nakken og løper til vårt neste fly, Frankfurt – Beijing. Det siste leddet mellom oss og Kina.

Beijing

Beijing var en perfekt første destinasjon. Oppmerksomheten vi fikk av byens befolkning var av middels grad (i forhold til i resten av Kina), området rundt hostellet hadde kun en håndfull severdigheter og gatene var overraskende nok mer øde enn en skulle tro. Sammen resulterte dette i en rolig start på det Kina har å by på. Noe som jeg nå – når jeg ser tilbake – absolutt var en god ting.
De første dagene besto av besøk av diverse museer og landemerker, blant disse Den Forbudte By og Konfucius museet. Besøket på den videregående skolen (med et navn for langt å nevne) var en unik og lærerik opplevelse som har satt dype spor hos oss alle. I lag med en god dose Jet-Lag ble utfluktene møtt med blandede følelser. 

Et vanlig syn disse første dagene. Selv Supermann trenger en hvil i blant

Det var kaldt i Den Forbudte By, men gode venner varmer

Slapp av – elevene sitter. Såå høy er ikke Edvard

Et høydepunkt fra vårt opphold i Beijing var reisen til Den Kinesiske Mur. Allerede ved morgengry kunne en føle nysgjerrigheten i luften og smaken av eventyr i munnviken. Bussturen tok et par timer, men i lag med gode venner og god musikk kan en evighet passere på et øyeblikk. Vel av bussen og med ivrige steg rasket vi oss opp til muren. «Der er den!», «Wow, se der!», hvisker vi oss i mellom. Muren vi alle har hørt om. Muren vi alle har sett, og muren vi alle har hatt et ønske om å én gang kunne føle under våre føtter. Der var den. Oppe på et av murens mange tårn skuer vi utover landskapet. Det prektige skaperverket slynger seg over og imellom fjellene så langt øye kan se – et magisk syn som fortjener et par minutters stillhet. Ett minutt for å skjønne hvor du faktisk er – ett minutt for å ta inn og sette pris på opplevelsen. Slik var det. Utenom det faktum at jeg klarte å kaste fotballen til Edvard i en bekk, og deretter presterte å tråkke uti, for så å måtte traske videre med en våt sko (du kjenner følelsen), var dette den første av mine topp tre beste dager i Kina.
Ellers i Beijing besøkte vi sommerpalasset (et mer romantisk sted skal du lete lenger etter), ble imponert til de grader av et Kung Fu-show, og danset litt bugg med lokalbefolkningen.

 

Wow, sier nå jeg

“Du, Kaja? Tror du de har et treningssenter der borte?”, spurte Marcus nysgjerrig. Kaja himlet med øynene

Togtur

Neste steg på reisen var den beryktede 22-timers togturen. «22 timer med tog? Åh, herregud…», var det noen som sa. Lærerikt var det da (i den forstand at antagelser sjelden lønner seg) at togturen slettes ikke var så ille. Snarere tvert imot. En mer autentisk kinesisk opplevelse hadde vi ei hatt før øyeblikket vi trillet koffertene våre inn i de trange gangene og de enda trangere rommene. «Men, Sindre? Jeg har hørt at dere bodde på første klasse?» Ja, ok da. Sant nok, men teltene Sør-Amerika den gang slo opp på plenen utenfor matsalen hadde mer plass enn dette. I forhold til resten av toget derimot levde vi som konger og dronninger. Turen mange av oss en gang hadde stilt oss skeptisk til viste seg å bli 26 flotte timer – for i lag med gode venner og god mu.. Ja, du skjønner hva jeg skal frem til. Spesielt spennende var det å fra tid til annen skue ut vinduet og se hvordan landskapet sakte, men sikkert endret seg fra triste, gråe sletter, til frodige og fargerike åkre – i det vi nærmet oss vår neste destinasjon, Chengdu.

Det var mindre enn det ser ut som. Jeg lover

Chengdu

I Chengdu fikk vi endelig en smakebit av det mange av oss hadde ventet på. Levende gater (og bakgater), et sortiment av severdigheter med gåavstand, og ikke minst, mer oppmerksomhet. Det høres kanskje litt pompøst ut å snakke om denne «oppmerksomheten» hele tiden, men kom til Kina så skjønner du hva jeg snakker om. Antall mobiltelefoner med våre fjes i galleriet ligger nok på flere hundre.
Chengdu var en fryd å oppleve, men med unntak av et museum (hvor vi bl.a. ble forfulgt av en horde ivrige ungdomsskoleelever armert med blits og Snapchat-filtere) og et besøk til verdens eldste fungerende irrigasjonssystem, og Sichuan-opera gjorde vi ikke så mye her. En dag ingen av oss vil glemme derimot var like rundt hjørnet. Dagen vi alle hadde gledet oss til siden vi med engasjerte stemmer jublet i klasserommet. Vi skulle stelle pandaer.

Bak kameraet står det 240 utålmodige ungdomsskoleelever som venter på autografene våre

Sånn går det når du photobomber bildet mitt, Marcus. Bak ser du en bit av verdens eldste irrigasjonssystem

“Jeg vedder på at jeg klarer å sparke like høyt som skulderen din.”

Pandaparken

Dagen i Pandaparken ga oss alle et stort smil om munnen (som vedvarte dagen ut). Oppsummert kan den beskrives som følgende: Skuffe pandabæsj, knuse bambus, «Åååee!», mate/klappe pandaer, og en liten bønn til oven om at denne pandaungen ikke skulle falle ned. Også så vi også rimelig kule ut i uniformen tør jeg å påstå!

“Ikke fall, ikke fall, ikke fall!”

Nytt album ute 11. April, 2018 – Panda Posse. Check it out

Leshan

Neste dag hoppet vi på bussen og fortsatte videre. Midtveis til neste destinasjon stanset vi innom Leshan, hvor vi var så heldige å besøke verdens største Buddha, som – hugget ut i en fjellvegg – skuet mektig ut over landskapet.

“Bruk det bildet, Sindre! Se hvor høy jeg er” – Marcus 2018 (i midten bak)

Emei-fjellet

Den neste store opplevelsen finner sted – ikke i Chengdu – men det store, det sagnomsuste, Emei-fjellet. Tidligere hadde våre sko for det meste blitt brukt på flat mark og asfalt. Nå derimot var det trapper som gjaldt. Mange trapper. mange trapper.. Dagen jeg nå skal fortelle om er nummer to på listen over mine tre favorittdager. Turen begynte rolig nok med en times tur opp til et kloster. Her hadde vi vårt første møte med områdets nye leietagere – apene. Søte, men dødelige. Ok, det er å ta i litt vel mye, men det skal godt gjøres å fortelle om et møte med aper hvor ingen er så uheldige å kjenne litt ekstra på pulsen i det en hårete og (litt for) begeistret hånd røsker tak i enten sekk eller veske. Denne gang var det Birgitta sin tur. Men du kan puste lettet ut; Haibiao til unnsetning. Videre spaserte vi samlet opp noen trapper – ned noen trapper, men ei visste vi at dette kun var begynnelsen. For de som ville var det mulig å ta en litt lengere tur, en «runde» som det ble kalt. Jeg, Marcus og Håvard tok gledelig på oss denne utfordringen og trasket i vei. Et lite stykke opp møtte vi på nok en flokk med aper, men denne gangen var det et nærmøte uten like. Du har sikkert sett Ringenes Herre. Se for deg nå, scenen hvor Gandalf stirrer døden selv i hvitøyet i det han ytrer med hårreisende kraft, «You shall not pass!» Så sto vi der da. Bak oss – veien ned, foran oss – 15 aper, hvor den største voktet over en trang plankebro. Men ikke søren om vi skulle noen annen vei enn rett frem. Med kunnskap fra Animal Planet og Discovery Channel visste vi at det beste var å holde hodet kaldt, ingen brå bevegelser og la apene komme til oss. Én etter én marsjerte de nysgjerrig bort til oss (én snek seg tett innpå fra oven og klarte nesten å gi Marcus tidenes overraskelse), men etter litt (og etter å ha smakt litt på leggen til Marcus) sa de seg ferdig med oss, og spankulerte arrogant inn i buskaset. Det var med adrenalin i blodet vi fortsatte videre, og jo høyere vi kom, jo vakrere ble det. Det var riktignok en god del tåke, men synet er ikke alltid nødvendig for å kunne ta inn moder jords skjønnhet. Turen var lang (seriøst), og rundt hver sving, opp hver topp ble vi møtt med nok et syn av – du gjettet det – trapper. Noen gikk ned, noen opp. Vi kjempet oss derimot til toppen (av «runden», ikke fjellet), og etter om lag 6,5 timer og 565 etasjer var vi godt fornøyde med oss selv. Men med halvannen time igjen til siste buss´ avreise var det ei tid for å hvile. Vi hev i oss en Snickers og en Red Bull, og fortsatte med å løpe (ja, løpe) ned fjellet. Vi rakk bussen med ti minutters margin. Totalt 8 timer, 47 km, 40000 skritt, 1900+ høydemeter og (etter egen beregning) mellom 10000-13000 trappetrinn.
Neste destinasjon – Guilin. Fremkomstmåte – fly.

“Å, nei!”, skrek Håvard. Ei visste han at Marcus kun poserte for et bilde

Over oss ser du restene av et tak etter steinras. Videre opp ser du fjellet som ødela det.

Han virket langt mer truende i virkeligheten. Jeg lover

Guilin, Yangshuo og Lilong barneskole

Vårt første besøk i Guilin var kort. Allerede dagen etter innsjekking reiste vi videre; så mangt å oppleve. De neste dagene var en sann glede. Etter en busstur til Yangdi seilte vi ned den praktfulle Li-elven med bambusflåter, og bega oss videre til Yangshuo. Som du sikkert vet er vi i Kinaklassen så heldige å få muligheten til å støtte og undervise i engelsk på Lilong barneskole. Bare én av de mange fattige barneskolene her i Kina. Øyeblikket vi alle hadde forberedt oss på siden skolestart lå på horisonten. Gledet vi oss? Ja, det gjorde vi absolutt. Gruet vi oss? Ja, det gjorde vi òg. Det er ikke bare bare å lære bort engelsk, i Kina, til 20 barn, kinesisk (tro meg).
Ett stykke sykkeltur senere. Fra første sekund inn porten ble vi tatt imot med åpne armer og forventningsfulle blikk. Selv underviste jeg i 1. klasse sammen med Eva, Else-Lill og Nicholas – noe som jeg er i høyeste grad fornøyd med. Fort lærte vi at vi ei behøvde å forstå hverandre godt for å kommunisere. Fungerte ikke språk, mimet vi heller. Fungerte ikke miming – vel, så fikk vi oss en god latter. Uvanlig var det heller ikke at barna trippet bort og delte ut godteri til oss; sultne skulle vi ikke bli. Utenom undervisningen jobbet vi som klatrestativ, hoppetauholdere, sangere og tautrekkere. Vårt besøk på håpskolen (om enn kun to dager) vil evig ligge kjært begravd i hjertene våre; vel fortjent en pollplass som én av mine favorittdager. En fredfull og magisk sykkeltur hjem i nattemørket fungerte som prikket over i-en på en allerede herlig dag. Mektige fjell strakk seg oppover omkring oss og dannet mystiske silhuetter på stjernehimmelen.

En uforglemmelig tur på Li-elven med godt selskap

Et førsteklasses bilde om sant skal sies!

Det var arrogant å tenke seg selv immun mot sykdom. Etter to uker med stadig endring i temperatur og luftfuktighet, samt sterk mat og travle dager, tok sykdommen oss én etter én. Det hjalp heller ikke at vårt besøk til «Impression of Liusanjie» – et vann-show av imponerende skala ulikt noen annen forestilling jeg har opplevd – utviklet seg til en desperat søken etter ly. Vinden og regnet – som først fungerte som et stemningsfullt kompliment til forestillingen – tok seg raskt opp; den perfekte storm. Overraskende er det ikke akkurat da at flere av oss ble syke. Aklimatiseringsproblem, som jeg har fått det beskrevet som (ruller av tungen, eller hva?), pluss busstur er en dårlig kombinasjon.

God timing eller skjermbilde av en video? Jeg velger det første

Risterassene

Neste stopp på ferden var risterrassene i Pingan. Bussturen var lang og veiene var dårlige. Det krevde stor konsentrasjon å holde frokosten der den hørte hjemme mens bussjåføren oppfylte sin drøm som rallysjåfør. Vel (relativt) fremme på hostellet kom det da ikke som en skuffelse at den 5-6 timer lange vandringen på risterrasene ble kuttet ned til en snau time (grunnet dårlig vær). Utsikten derimot var vel verdt turen, og synet av tåken som rullet elegant over de storslåtte dalene bringer lengsel til mitt sinn.

“Se her! Se her!”, ropte Haibiao til de to syke. Du kan se begeistringen i øynene våre

Der vettu! Bedre form neste dag – bedre smil. Bak oss ser du Drageryggen.

De Gule Fjellene

Neste på listen over mest nevneverdige opplevelser er De Gule Fjellene. Den mest spektakulære og praktfulle naturen jeg noensinne har beskuet. Fra Tunxi reiste 19 av oss (resten brukte dagen (og neste) til å utforske nærområdet) med buss i retning eventyr. Vi begynte vår vandring ved foten av fjellene med brusende blod og sprang i steget. At det var trapper vi skulle bestige fjellet med var vi klar over, men slik vi beseiret Emei skulle det ei bli et problem. Turen opp var som rett ut av en fantasiroman. «Det snør på fjellet», hadde vi hørt. Og det gjorde det. Jo høyere vi kom, jo tykkere ble tåken. Det raslet fra snø og is som stupte ned rundt oss. Under sålene var isbelagte trapper. Med hettene på kjempet vi oss videre oppover, og etter tre timer entret vi inn i hotellet. Dagen som var forbi hadde derimot gitt oss kun en liten smakebit av hva fjellene hadde å by på. Som barn før julaften la vi oss spente på neste ekskursjon – vi skulle se soloppgangen.

Nok et cheesy Titanic-bilde. Det morsomme er – de visste ikke at jeg tok bilde

Klokken fem begynte neste dag. Jeg spratt opp av sengen og ut av døra. Den klare stjernehimmelen lyste opp landskapet. Ei en lyd å høre. Et snøfnugg danset lekent ned fra oven. Det var fredfullt. Gruppen samlet seg og vi gikk. Marcus, som påsto at «det er ti minutter til vi skal dra – jeg kan sove litt lenger», kom løpende etter. Fremme ved observasjonspunktet fant vi oss en plass (mellom de ørten fotografene tilstede) og ventet i spenning. Vi ventet en stund, så litt til, men til slutt var tiden inne. Lyder av begeistring hørtes omkring oss. Lik en gyllen, glødende ball gled solen langsomt opp over horisonten og fanget hvert øye tilstede. Tåken fra fjellene ga akkurat nok beskyttelse fra lyset til at vi kunne nyte øyeblikket for alt det var verdt. Etter tidenes start på dagen fortsatte vi med å vandre langs fjellene. Naturen var ulikt noen annen jeg har opplevd. Hvor enn du så strakk mektige fjell seg opp mot himmelen, bedekt av snø, plantelivet omkring oss; krystallisert, solen skinte og alt var herlig. Dagen ble tilbrakt slik – i ekstase – de neste 6 timene. Selvsagt er det da at den fortjener en plass på listen over mine favorittdager (som opprinnelig besto av tre dager, men som jeg nå skjønner må utvides).

Et fortryllende øyeblikk!

Hva sa du? Den flotte bakgrunnen komplimenterer disse enda flottere guttene? Takk

 

Det var sjeldent jeg klarte å la være å måpe. De Gule Fjellene – en eksplosjon av sanseintrykk

Hangzhou

Bussen – som nå føltes som nok et hostell – tok oss videre til Hangzhou, hvor vårt første stoppested var Zhejiang universitet. I motsetning til de to andre skolebesøkene derimot, var vi her kun nok et ansikt i et hav av ansikter (ish). Ellers ble tiden i Hangzhou brukt til vandring i lokalområdet, pruting i Silkegata og en tur (og for noen av oss – en båttur) rundt West Lake.

Sove på bussen? Er du sikker på det?

Lei av å gå? Ingen benker i nærheten? Ta en båttur på Westlake. 150 yuen for 1 time. Special price for you, my friend

«Hei, du! Blir du med til Shanghai? Ja? Herlig!»

Godt var det, at turen til Shanghai var preget av roligere utflukter og hele to fridager. Etter nå fire ukers reise gjennom Kina ankom vi vår siste destinasjon (før Japan), med merkbart mindre energi og tunge føtter. Men, hvile derimot, det ville vi ikke. Du husker kanskje hva jeg innledet med? At Shanghai har flere skyskrapere enn Ørsta har rånere? Det kan du banne på (selv om det er et nært kappløp). Og vi besøkte den høyeste av dem alle – Shanghai Tower. Med en massiv høyde på hele 632 meter, og et observasjonstårn på hele 546 meter, står Shanghai Tower som en kjempe og verner over byen. De andre byggene; som busker for trær. Etter en tur i verdens raskeste heis (og med nok dotter i ørene til å mette en familie på fem. Nei, vent.. hæ? Glem det) stirret vi utover byen. Bygninger så langt øyet kunne se. Små maur skyndet seg langs gatene langt der nede. Et sanseinntrykk til de grader!

Spiderman hadde kost seg her

Også verdt å nevne har vi vært så heldige å ha tatt med oss solværet (nesten) hvor enn vi har dratt, og dagene i Shanghai var av de varmeste. I 27 graders varme besøkte vi The Bund (en vakker gate langs vannet), Shanghai-museet (ikke 27 grader varmt) og diverse handlegater. Vi hadde fem dager i Shanghai – og de ble brukt godt. Leser du bloggen vår jevnlig har du sikkert fått med deg turen Marcus, Edvard, Jon-Marius, Adrian og jeg tok til skreddermarkedet (Edvard har skrevet et innlegg om dette; les, les!). Kort fortalt er vi nå alle eiere av skreddersydde dresser; smukke som få. Deretter, ferdig med to fridager og koffertene fulle av suvenirer, kosedyr fra arkader (Egil er en mester på klomaskin) og flere kilo te (en gjeng av oss dro til Tea City) – var vi klare for Japan. Men først, båttur.

Fem skreddersydde dresser, takk

Noen tråkket Edvard på foten. Vet ikke hvem

Båt fra Kina til Japan

Så her sitter jeg da – på båten. Hadde du spurt meg om et bedre sted å skrive blogg hadde jeg ikke visst hva jeg skulle svare.  Jeg sitter her nå i lugaren – Edvard tar seg en velfortjent blund, Marcus stirrer tankefullt opp i taket (kanskje han tanker tilbake til tidligere eventyr), nede i gangen lyder en kjent latter (det var Vilde og Ronja som delte noe morsomt). Helene T og Kaja stakk nettopp snuten inn døra og lurte på hvordan det går. Livet på båten er fredfullt. Det er vi nok alle enige i. Øyeblikket vi steg om bord merket jeg en ro falle over oss alle. Ute strekker havet seg endeløst til alle kanter. Fra tid til annen passerer vi en liten øy. Livet på båten er fredfullt.

Ferdig med sikkerhetskurs og klare for storm! (Men helst ikke)

Tro det eller ei – tøffe som vi ser ut – så var det Barbie Girl vi sang

Siste ord

Jeg velger å ende her (det er riktignok heller ikke så mye lengre jeg kan skrive). I morgen ankommer vi Japan – og jeg gleder meg. Veldig. Som mine avsluttende ord vil jeg dele hvor ufattelig takknemlig jeg er for å ha muligheten til å kunne reise på et slikt eventyr sammen med de beste av mennesker og de to beste lærerne en kan tenke seg. Sitter du – som meg for over et år siden – og vurderer folkehøyskole; gjør det! Jeg har ei et snever av anger for å ha begitt meg ut på denne reisen (ikke bare studieturen, men hele året). Til de av dere som har lest med meg hele veien gjennom Kina; takk for at du ble med på reisen. Og til dere som falt av på veien (selv om du ikke leser dette); takk for at du ga meg litt av din tid. Nå skal jeg nyte den siste dagen på båten. Takk for meg.

« 1 of 3 »

Double T-rouble breaking it down for you

Heyo! Thomassen og Thorkildsen AKA double T-rouble coming at you live from Shanghai etter en litt stressende første dag. Thorkildsen kan nå skryte på seg at han har gått på do 560 meter over bakken, passe vilt. Heisen opp til doen bevegde seg i 73,8 km/t. Thomassen var litt forkjølt og fikk derfor de villeste dottene i ørene hun noen gang har hatt.

Pluss; beste nettet på turen, ikke så gale utsikt, god kake. 

Minus; mistet en krone, det var litt av en nedtur. 


da doturen til Thorkildsen var ferdig landet vi på et sirkus der flere folk krøp ut av krukker, folk bøyer seg som de ikke har bein i kroppen og flyr rundt med skjerf. høyst imponerende! Thomassen satt med hjerte i halsen og Thorkildsen klappet som aldri før.

btw, Akvariet her var A-M-A-Z-I-N-G!

Shanghai er et metropolis av shopping og liv, og med mindre man prøver er det umulig å kjede seg her. Det passer perfekt, for vi har fått veldig mye tid på egenhånd her. Jeg, unge Thomassen, har brukt tiden min på mat, shopping og på å være klassisk turist. For alle som er gira på shopping generelt kan jeg definitivt anbefale Shanghai. Jeg fant blant annet en Disney butikk, og har aldri vært mer fornøyd. 

Jeg, den eldre Thorkildsen satt seg fast på et te-senter og kom seg egentlig ikke helt ut. gikk inn med en plan av å kanskje kjøpe en gave og smake på te en liten stund. endte opp med å bli der i 3-4 timer og brukte 1000 på te. Gikk in dagen etterpå med noen andre folk, fast bestemt på å ikke kjøpe mer te, endte opp med å kjøpe mer te……
og spiste en en hel pose snacks under te smaking og kjøpte 5 poser etterpå. 

Te smaking!

Et stykk fornøyd Thorkildsen!

Alt i alt dømmer double T-rouble Shanghai 10/10 will do it again! I morgen er siste kveld og måltid i Kina, så vi begynner å glede oss i spenning til Japan.

Double T-rouble signing out, sayonara peasants !

« 1 of 2 »

Shanghai, skreddere og seier! – DEL 1

Ni hao alle sammen 🙂 Its ya boi Edvard aka “Skinny P” out here poppin tags. Dagens blogginnlegg handler om en liten gruppe fra klassen som valgte å gå på jakt etter en skreddersydd dress i Shangahais bakgater.

Da gruppen entret bygningen ble vi møtt med flere engasjerte kinesere, ivrige etter å selge oss det beste av det beste. “Spechhial prais får ju mai frieend!” var ikke uvanlig å høre mens vi lumpet oss saaakte langs skredderbodene. Heldigvis, var vår guide, vår buddha, vår Gud; Mama Qiu med oss ved vår side, klar for å kjempe mot skreddernes sluhet. Men raskt fant vi oss stående alene i den skumle og ondskapsfulle bygningen, omringet av onde skreddere. Vi så oss rundt mens svette rant sakte nedover nakkene våre. Hva ville skje?

Skinny P (venstre) og Big PT (høyre) utenfor den utvalgte skredderen, Harrison Tailor. Tipp topp, tommel opp.

Usikre nærmet vi oss vår første bod, så oss omkring, følte på stoffet, sniffet inn den alt for kjente lukten av nysydd dress. Erfaringen bygget seg opp, og det samme gjorde selvtilliten etter som vi forhørte selgere om pris og stoffkvalitet. Raskt fant vi ut at det var oss; kundene, som hadde makten i vår hånd. Det var da vi nærmet oss den mest lovende boden, Harrison Taylor.

Rake i ryggen og med nerver av stål spaserte Jon-Marius aka “Sleepy Jon”, Adrian aka “Big Smoke”, Sindre R aka “Big PT”, Marcus aka “Lil Chui” og jeg, Edvard aka “Skinny P” rolig inn i den valgte butikken. Selgeren, en liten kinesisk dame, nevnte raskt prisen på det vi var ute etter, en 3-piece dress (bukse, jakke og vest). 700 yuan. Det var da Pruteguden Marcus brettet opp ermene og begynte på sitt skitne arbeid.

4 av 5 dresskrigere, stolte etter dagens innsats.

Marcus startet fornærmende lavt. Med harde trykk på kalkulatoren tastet han inn 500 og satte armene selvsikkert i kors over brystet. Rynkene på nesen til selgeren var tydelige; hun skjønte hun sto ovenfor en hard nøtt. Med nervøse fingre trykket hun inn 600 på kalkulatoren. Hah! Patetisk. Men Pruteguden viste nåde. 550 ble trykket inn på den skrøpelige kalkulatoren, denne gangen med enda større kraft. Damen hadde tapt. Et nervøst nikk fulgte. Slaget var vunnet for våre helter. Trodde de. 

Damen (venstre, daaahh), Marcus og Sindre R etter en vellykket prutekrig.

Etter 10 minutter med måling på alle mulige slags steder for å skaffe den ultimate dressen, oppsto det uro i paradis. En grådig misforståelse hadde hendt. Det viste seg at damen hadde ment bare jakke og bukse, ikke jakke bukse og vest. Lureri og bedrageri over en lav sko! Hun prøvde seg på en comeback og tasten inn 250 på kalkulatoren, noe som bragte totalen opp til 800, akkurat så mye alle de andre selgerene hadde prøvd å selge oss dresser for. Våre helter tok et raskt krisemøte for å diskutere sitt neste trekk.

Like etter ble 650 trykket inn fra vår side. Skredderdamen kontret med 750, og vi svarte lynraskt med 700. Desperat tilbød hun oss 730, men som sist fikk vi vår vilje, og 700 ble trykket inn nok en gang. Damen måtte da ta en rask prat med sjefsskreddern selv, men vi fikk gjennom vår beinharde vilje. Roen senket seg, målingen på mystiske steder (seriøst) fortsatte og kampen var vunnet, denne gangen for godt. Stemningen var i taket og alle så for seg de rykende ferske dressene vi skulle gå med til helgen. Alt som gjenstår er å prøve dressene på torsdag, og hente de på fredag hvis alt går etter planen. Sikkel samlet seg i munnvikene, og vi kunne gå fra skreddermarkedet med hevet hode. 

De skreddersydde/spesialtillpassede brillene til helgens antrekk. Det går rykter om å skaffe skreddersydde sko, undertøy og sokker. Ønsk oss lykke til.

Fred være med dere der hjemme i heimen. Edvard ut.

(To be continued) Les Del 2

 

Hangzhou City

Hei hei! De siste dagene har vi vært i Hangzhou. Etter en 4 timers busstur fra Huangshan, kom vi til Zijin’gang Campus av  Zhejiang universitetet. De har Kinas største kantine og der spiste vi lunsj.

Lunsj i Zhejiang Universitet

Vi fikk en liten omvisning  på skole området av noen frivillige elever. De viste oss hvor de internasjonale studenthyblene var, hvordan de så ut og noen av fasilitetene de har tilgjengelig. Så tok vi bussen videre til administrasjon bygget, der viserektoren  hadde en kjapp presentasjon om Hangzhou og Zhejiang universitet.Vi fikk vite litt om de forskjellige campusene skolen har, hvilke  linjer de har og hvordan vi kan søke på skolen. Turen gikk videre til skolen vitenskapsmuseum og Museumet dedikert til skolen historie. Guiden vår sang litt av skolesangen for oss også. Siste det av omvisningen gikk til parken som var på skolen område, gjess/gås, svarte svaner og masse små spurver

Besøket av Zhejiang Universitet

Omvisningen endte med et gruppebilde med guidene våre, vi sa farvel og tok bussen vår til hostellet.

gruppebilde med guidene våre

Tok en liten turn rundt West Lake, der møtte vi Haibiaos søster og fikk prøve litt vann kalligrafi.

Våren er kommet rundt West Lake i Hangzhou

Vi dro til Hangzhous berømte Silkegate og spiste en liten lunsj i nærheten. Vi tok T-banen til et kjøpesenter. Der fikk vi litt fritid til å gå i butikker, før vi møttes for en felles middag.

Hangzhou sitt lys show består av 700,000 LED på flere byggninger, det var en utrolig fin opplevelse. Det var veldig mange som kom å så på det.

Vi hadde et burdagsbesøk  for lille Veronica som ble 19 år den 24 mars!

Siste dagen her i Hangzhou har folk brukt til litt forskjellig, siden vi har hatt fritid hele dagen. 
Det var ukens blogg innlegg, hilsen Rikke og June 

P.S. Gratulerer med 20 års dagen, Helene! 

Gratulerer med dagen, jordbær!

« 1 of 2 »

Trapper, trapper og atter trapper

Heisann sveisann! Marcus og Andrea er bloggerne denne gangen B-) 

Her kommer oppdatering fra Tunxi og Huangshan (de gule fjellene). Vi ankom Tunxi med fly fra Guilin. Vi gikk bokstavelig talt fra tropevarme til Sibirkulde, melder -40,000 grader. 

På onsdagen delte vi klassen i to, de syke, som ble igjen, og de litt mindre syke (utenom Marcus som aldri blir syk og var jævlig gira på topptur). Før vi dro på den lange ferden opp de gule fjellene, stoppet vi innom en liten gammel landsby kalt Chengkan.  

Rapsblomster i Chengkan

Ronja og Marcus i sentrum av Chengkan

Tittei!

Deretter ankom vi de gule fjellene og gikk for det meste bare oppover (Emei all over <3). Etter en time havnet vi midt oppi winter wonderland.

Christina med en tribute til body&mind

bois in blue

1600 meter over havet kom vi fram til hotellet hvor vi ble møtt av steinharde senger og iskalde rom. Heldigvis (!) fikk vi hver vår private boblejakke, luksus altså. Selv med en hard natt i vente, la de fleste seg tidlig for å få med seg soloppgangen fra fjelltoppene. 

Klokken 0615

Etter soloppgangen måtte vi igjen dele klassen i to hvor de sterkeste ble igjen på fjellet for en 6 timers tur, mens de sykeste av de litt mindre syke tok gondolen ned. 

Survival of the fittest

De resterende 12

Shout-out til gutta til Adrian =)

Siden selve fjellbestigningen var gjort dagen før, var dagens tur mye roligere. Vi gikk fra utsiktspunkt til utsiktspunkt og tok oss god tid. 

Guttakrutt

I morgen går turen videre til Huangzhou, topptur over og ut!

« 1 of 2 »

Tap og vinn i Guilin

Heihei og velkommen til Egils arkade sidestory i Guilin.

Senga til Jonner´n kommer til å være varm i natt.

Så vi ankom Guilin for et par dager siden til det samme gamle hostelet vi forlot for håpskolen.

Vår fortelling begynte for nøyaktig to og en halv dager siden når jeg skulle ut for å kjøpe inn litt vann på butikken ved siden av og møtte på Adrian. Han fortalte til min overraskelse at det var en KFC i nærheten. Dit dro vi på sekundet med en uventet cameo fra Edvard.

Etterpå bestemte jeg meg for litt mer KFC, men endte opp med å slepe posen full av kylling gjennom gågatene i området. Der så jeg det. En liten arkade, faktisk to stykker nærmest vegg til vegg. Begge to spekket fulle av klomaskiner og bare klomaskiner. Jeg bestemte meg for å ta en liten titt på alt ståheiet som utspilte seg rundt de store metalkassene.

Jonner´n catcher dem alle

Det første stedet var pakket fulle av gorillaer som sto på rekke og rad med klørne på klomaskinspakene og knappene. Gryntingen sto til taket mens menn falt til bakken i forsøket på å vinne litt kos til kvinnfolket. Jeg bestemte meg for å ofre en hundrelapp for å se hva som var på gang. Maskinen slukte den fra mellom fingrene mine og jeg kunne sverge på at den rakte ut en tunge for å slikke dem. Ut spydde den i hvert fall mynter som beleilig nok passet til maskinene. 150 arkademynter. En mynt per forsøk. Og jeg vant. Igjen og igjen. Totalt sju ganger denne første turen. Eieren av stedet dukket opp til tider for å låse opp maskinene og flyttet på kosebamsene som gjorde det enklere for meg å vinne.

Arkaden du faktisk kan vinne på

Senere den samme kvelden returnerte jeg med forsterkninger. Gutta´boys Håvard og Jon-Marius A.K.A. Jonner´n. Denne gangen avga vi en visitt til begge arkadene. 200 spenn fra Håvard, 150 fra meg og 100 fra Jonner´n. Med myntene i hånd ble vi sluppet løs på maskinene som maskiner. De ansatte låste kontinuerlig opp og flyttet rundt på premiene til vi greide å klore dem ned i hølet. Om vi sto fast ville eieren, også kalt «The big boss», peke ut den optimale kloplasseringen eller gå så langt som å vinne kosebamsene for oss. Haugen av kosebamser vokste større og vi kom hjem med to sekker fulle.

To kosebamser posert med plushier

Dagen etter var en dag dedikert til kunsten. Vi begynte med å besøke en annen større arkade. Denne hadde enda flere klomaskiner i tillegg til forskjellige arkadespill, danskemaskiner, lufthockey, bowlingspill, osv. For denne arkaden hadde vi en hær bestående av gutta´boys, Ingvild, Rikke, June, Ronja, Veronica, Vilde, Malin, Christina, Helene/Mikal, Andrea og Kaja. Vi gjev løs på maskinene med alt vi hadde, men selv med enorme ressurser ble sånn ca. Tre kosebamser vunnet. Maskinene var rigget så det sang og de fleste forlot arkaden etter å ha surret rundt blakke. Håvard og Jonner´n inngikk slagsmål i streetfighter og en rekke andre spill. «Stedet bare manglet sjelen av en god arkade, noe vi krevde spesielt akkurat da.» – Egil

Flere av oss beveget oss dermed bortover til de andre mindre arkadene hvor Else og Nicholas gjorde sin opptred. Og der ble det vunnet hauger av nye premier. Tidligere på dagen hadde jeg funnet ut av systemet og fant ut at en kunne bytte til seg større premier for flere mindre. Da hadde jeg fått en Doraemon for to kosebamser. Denne gangen byttet jeg til meg seks kosebamser for en svær gulrotplushy. Else fant ut av det samme systemet og byttet til seg en LINE FRIENDS bjørn for seks kosebamser. Det var mye kos og alle hadde det moro til tross for litt frustrasjon. Likevel var det ingen som returnerte hjem tomhendt. På slutten av dagen kom jeg hjem med en tredje pose full av premier. Gutta´boys stashet hadde vokst seg større. Og vi var nå i besetning av de aller fleste forskjellige typer av premiene.

Men i dag var eventyret i Guilin over og morgenen etter skulle vi reise til Tunxi med fly. Gutta´boys hadde rett og slett ikke bagasjeplass til alle kosedyrene.

Pakkefasen er en ublid tid

En nødadopsjon for kosebamser ble satt på plass og vi delte ut til alle som hadde behov for litt ekstra varme om kveldene. Det som var til overs ble slept tilbake til arkaden og byttet til en «større» mer kompakt premie i form av en frosk med hatt. Det ble også et nødbytte av gulroten til en LINE FRIENDS bjørn lik den Else vant. Frosken ble adoptert av Helene O. Og da satt vi igjen med bare det vi skulle beholde selv.

Gulrot for en bjørn

Da er vi klare for Tunxi!

Din kompis Egil gjør seg klar for leggetid nå.

Håpskolen, Risterrasseeenenene og Guilin <3

Hey hoes and bros. Its ya boi Edvard and ya gurl Kaja back at ya with another blog post bitches. 

Første tema i dette legendariske blogginnlegget er fortsettelse på Håpskolen og våre vidunderlige eventyr på den lille skolen. Dag 1 bar preg av kaos, tullball og ALT for lite planlagt program. Det ble kukevibes, lek og anarki over en lav sko. Det var sikkert en lettelse da klokken ringte 12:00 – lunsj <3. Lærerene hadde stelt i stand pommes frites, noodler, kjøttboller og masse annet til vår nytelse. Før dagen var over skulle hver klasse fremføre noe de hadde forberedt. Kinaklassen var naturligvis ikke klar på noen som helst måte. Kriseløsningen ble bordsangen “Til ungdommen” av Nordahl Grieg og Kaptein Sabeltannsangen. Det gikk seffern dritbra. 

Continue Reading >>

Li-elven og Håpskolen

En liten flytur tok oss til Guilin hvor vi ble møtt med nydelig landskap ved Li-elven. Her fikk vi en førsteklasses omvisning av området på bambusflåter ned elven. Lokalbefolkningen var ivrig på å ta imot turisterne og skvise ut så mye penger de kunne få av dem. Christina og Eva fant lokalenes hemmelige, underjordiske marked.

På båttur med bambusflåter

Continue Reading >>