Kina – Midtens rike 中国班

Møre Folkehøgskule

Kina – vår reise

Bleke, slitte vegger følger oss på hver side i det vi beveger oss i retning det vi håper er utgangen. Vi går samlet, men hver for oss. Noen her, noen der. Ingen snakker. Det trengs ikke. Vi er alle klare over hva som skjer. Forberedt? Nei, det er vi ikke, men vi vet. Vi vet at bak døren vi søker finnes det kun én vei. Én vei som vi alle må følge. Uten spørsmål, uten stans. Luften er blitt tyngre. Så tung at hvert trekk ned i lungene krever en tanke. Jeg beveger blikket sporadisk omkring meg. Først på gulvet, det er skittent. Hadde det ikke vært for den sykelige hvite fargen på flisene ville jeg ikke lagt såpass merke til det. «Hvor er alle sammen?», tenker jeg. Det er kun oss. Ei et ukjent fjes, men det er kanskje like greit. Vi trenger ikke flere forstyrrelser. Ikke nå. En søppelkasse står alene langs veggen – tom –  bortsett fra et stykke papir som balanserer elegant på kanten. Tankene går et øyeblikk tilbake til gangen hjemme på skolen i det jeg ser opp på taket – det er lavere enn vi er vant til. Det ligner et ruteark til en som har kjedet seg. Du vet. Når du sitter i timen eller i et møte og – i et håp om få tiden til å gå fortere – danderer arket med et mylder av streker og figurer. En rute her, en rute der. Noen av takplatene mangler. «Er det planlagt?», lurer jeg på for meg selv, «Én plate borte. Så tre tilstede. To borte. To tilstede». Slik fortsetter det. Spesielt rent er ikke taket heller legger jeg merke til. Rundt hver sving møter vi de samme slitne fargene. De samme råtne flisene og de samme veggene som har fulgt oss hele veien. Men stemningen har endret seg. Edvard sender meg et spørrende blikk. Han sier ingenting, men jeg skjønner hva han vil. Jeg svarer ikke, men nikker forsikrende tilbake. Rundt meg ser jeg bekymrede øyner. «Se her, se her!», sier Haibiao – enda lysere enn vanlig (om det går an). Døren er nå like foran oss. Var vi ikke allerede urolige, ville vi blitt det nå. Det er en dobbeltdør, grønn i farge. Noen steder er malingen skrelt vekk og rusten den en gang dekket kommer til syne. Sumin – som har ledet oss hit – kaster et siste blikk tilbake på troppen, legger hånden på håndtaket, og åpner døren.

Du har kanskje hørt historiene – det hadde i alle fall vi. Dette derimot, var noe helt annet. Å kalle det blendende ville vært en underdrivelse. Som et lyn fra åpen himmel blir vi møtt med blits fra alle kanter. En folkemengde omringer oss; høye rop og knuffing fra alle kanter. Himmelen er minst like blek som veggene vi nettopp kom fra. Sumin leder gruppen nobelt gjennom massen, men jeg hører et skrik, «Hjelp!». Jeg kjenner igjen frykten i stemmen. Jeg slenger blikket bak meg, og ser Coco aka Helene T. Som sagt, vi var ikke forberedt. Rundt henne står fire ivrige skikkelser, «Can I take picture, priis!?», «You so pretty! Here´s picture of my son. You marry!» Jeg tenker tilbake på Edvard og Marcus´ morgensamling om amerikansk fotball, svelger tungt og tar beina fatt. I full fart dundrer jeg inn og kaster de fire til side. Jeg får en rask takknemlig grimase, og vi løper videre for å finne de andre. Hvor enn vi snur hodet er det nok en lense, nok et menneske vi ikke kjenner – ellers er vi alene. «Hvor er de?! Hva skal vi gjøre?!» Jeg vet ikke hva jeg skal svare, så jeg sier ingenting. Jeg bare står der. Jeg ser ned på henne – håpet har forlatt ansiktet hennes slik det har forlatt mitt eget. Lenge står vi der – det føles i alle fall sånn – og knuffes frem og tilbake, synet nå dekket av sorte små sirkler fra all blitsen. Jeg lukker øynene, «det er her det skjer». Jeg hører en svak, kjent, stemme i et hav av gebrokken engelsk, men det er ikke Coco. Aldri har jeg opplevd noen leve opp til sitt navn på lik måte – verken før eller til dags dato. Lik en slegge møter en murvegg kaster klassens Supermann, Sindre T., seg gjennom menneskene. «Trenger dere en hjelpende hånd?», ytrer han lik en actionhelt, etterfulgt av et lurt glis. Coco og jeg utveksler et lettet blikk, og blir med Sindre ut av mengden. Snakk om en pangstart på studieturen.

Ok, nå var det kanskje ikke HELT som beskrevet over – det er tross alt 1. april. Men meget populære var vi absolutt.

Jeg har fått i oppgave å gi deg, du som nå leser dette, et sammendrag av vår reise gjennom Kina. Forhåpentligvis har innledningen vekket en liten interesse i deg og du er spent på å lese videre, eller kanskje du allerede er lei. Uavhengig er det mitt ønske å gi deg et så godt bilde av turen vår som lar seg gjøre, og så bestemmer du selv om du trenger en pause i all lesingen. Fordi det skal godt gjøres å komprimere over fire uker med eventyr til en side eller to. For å gjøre det lettere for deg organiserer jeg alt etter destinasjon, slik at du – om du måtte ønske det – kan bla ned og finne det som interesser deg mest. Så finn deg godt til rette og gjør deg klar til å bli med på en reise fra Beijings overraskende øde gater, gjennom Kinas rurale trakter og bakgater, til toppen av fjell (og verdens høyeste observasjonstårn), til et nærmøte med en av Kinas vakreste skapninger, til Shanghai – en by med flere skyskrapere enn Ørsta har rånere, og til slutt en ferd på bølgene gjennom et hav av tåke. Og så klart mat. Masse mat. Så med det sagt – la oss begynne.

Flyplassen(e)

Vår reise begynner på flyplassen (som med de fleste lange reiser). Ivrige og spente ansikter dukker opp en etter en, «Jeg er klar!», «Åh, som jeg gleder meg!». Du skjønner tegningen. Armert med Underberg (urtemedisin mot dårlig mage) og eventyrlyst begir vi oss ut på vår første flytur, Oslo – Frankfurt. Kort tid etter landing – i hastverk – slenger vi beina på nakken og løper til vårt neste fly, Frankfurt – Beijing. Det siste leddet mellom oss og Kina.

Beijing

Beijing var en perfekt første destinasjon. Oppmerksomheten vi fikk av byens befolkning var av middels grad (i forhold til i resten av Kina), området rundt hostellet hadde kun en håndfull severdigheter og gatene var overraskende nok mer øde enn en skulle tro. Sammen resulterte dette i en rolig start på det Kina har å by på. Noe som jeg nå – når jeg ser tilbake – absolutt var en god ting.
De første dagene besto av besøk av diverse museer og landemerker, blant disse Den Forbudte By og Konfucius museet. Besøket på den videregående skolen (med et navn for langt å nevne) var en unik og lærerik opplevelse som har satt dype spor hos oss alle. I lag med en god dose Jet-Lag ble utfluktene møtt med blandede følelser. 

Et vanlig syn disse første dagene. Selv Supermann trenger en hvil i blant

Det var kaldt i Den Forbudte By, men gode venner varmer

Slapp av – elevene sitter. Såå høy er ikke Edvard

Et høydepunkt fra vårt opphold i Beijing var reisen til Den Kinesiske Mur. Allerede ved morgengry kunne en føle nysgjerrigheten i luften og smaken av eventyr i munnviken. Bussturen tok et par timer, men i lag med gode venner og god musikk kan en evighet passere på et øyeblikk. Vel av bussen og med ivrige steg rasket vi oss opp til muren. «Der er den!», «Wow, se der!», hvisker vi oss i mellom. Muren vi alle har hørt om. Muren vi alle har sett, og muren vi alle har hatt et ønske om å én gang kunne føle under våre føtter. Der var den. Oppe på et av murens mange tårn skuer vi utover landskapet. Det prektige skaperverket slynger seg over og imellom fjellene så langt øye kan se – et magisk syn som fortjener et par minutters stillhet. Ett minutt for å skjønne hvor du faktisk er – ett minutt for å ta inn og sette pris på opplevelsen. Slik var det. Utenom det faktum at jeg klarte å kaste fotballen til Edvard i en bekk, og deretter presterte å tråkke uti, for så å måtte traske videre med en våt sko (du kjenner følelsen), var dette den første av mine topp tre beste dager i Kina.
Ellers i Beijing besøkte vi sommerpalasset (et mer romantisk sted skal du lete lenger etter), ble imponert til de grader av et Kung Fu-show, og danset litt bugg med lokalbefolkningen.

 

Wow, sier nå jeg

“Du, Kaja? Tror du de har et treningssenter der borte?”, spurte Marcus nysgjerrig. Kaja himlet med øynene

Togtur

Neste steg på reisen var den beryktede 22-timers togturen. «22 timer med tog? Åh, herregud…», var det noen som sa. Lærerikt var det da (i den forstand at antagelser sjelden lønner seg) at togturen slettes ikke var så ille. Snarere tvert imot. En mer autentisk kinesisk opplevelse hadde vi ei hatt før øyeblikket vi trillet koffertene våre inn i de trange gangene og de enda trangere rommene. «Men, Sindre? Jeg har hørt at dere bodde på første klasse?» Ja, ok da. Sant nok, men teltene Sør-Amerika den gang slo opp på plenen utenfor matsalen hadde mer plass enn dette. I forhold til resten av toget derimot levde vi som konger og dronninger. Turen mange av oss en gang hadde stilt oss skeptisk til viste seg å bli 26 flotte timer – for i lag med gode venner og god mu.. Ja, du skjønner hva jeg skal frem til. Spesielt spennende var det å fra tid til annen skue ut vinduet og se hvordan landskapet sakte, men sikkert endret seg fra triste, gråe sletter, til frodige og fargerike åkre – i det vi nærmet oss vår neste destinasjon, Chengdu.

Det var mindre enn det ser ut som. Jeg lover

Chengdu

I Chengdu fikk vi endelig en smakebit av det mange av oss hadde ventet på. Levende gater (og bakgater), et sortiment av severdigheter med gåavstand, og ikke minst, mer oppmerksomhet. Det høres kanskje litt pompøst ut å snakke om denne «oppmerksomheten» hele tiden, men kom til Kina så skjønner du hva jeg snakker om. Antall mobiltelefoner med våre fjes i galleriet ligger nok på flere hundre.
Chengdu var en fryd å oppleve, men med unntak av et museum (hvor vi bl.a. ble forfulgt av en horde ivrige ungdomsskoleelever armert med blits og Snapchat-filtere) og et besøk til verdens eldste fungerende irrigasjonssystem, og Sichuan-opera gjorde vi ikke så mye her. En dag ingen av oss vil glemme derimot var like rundt hjørnet. Dagen vi alle hadde gledet oss til siden vi med engasjerte stemmer jublet i klasserommet. Vi skulle stelle pandaer.

Bak kameraet står det 240 utålmodige ungdomsskoleelever som venter på autografene våre

Sånn går det når du photobomber bildet mitt, Marcus. Bak ser du en bit av verdens eldste irrigasjonssystem

“Jeg vedder på at jeg klarer å sparke like høyt som skulderen din.”

Pandaparken

Dagen i Pandaparken ga oss alle et stort smil om munnen (som vedvarte dagen ut). Oppsummert kan den beskrives som følgende: Skuffe pandabæsj, knuse bambus, «Åååee!», mate/klappe pandaer, og en liten bønn til oven om at denne pandaungen ikke skulle falle ned. Også så vi også rimelig kule ut i uniformen tør jeg å påstå!

“Ikke fall, ikke fall, ikke fall!”

Nytt album ute 11. April, 2018 – Panda Posse. Check it out

Leshan

Neste dag hoppet vi på bussen og fortsatte videre. Midtveis til neste destinasjon stanset vi innom Leshan, hvor vi var så heldige å besøke verdens største Buddha, som – hugget ut i en fjellvegg – skuet mektig ut over landskapet.

“Bruk det bildet, Sindre! Se hvor høy jeg er” – Marcus 2018 (i midten bak)

Emei-fjellet

Den neste store opplevelsen finner sted – ikke i Chengdu – men det store, det sagnomsuste, Emei-fjellet. Tidligere hadde våre sko for det meste blitt brukt på flat mark og asfalt. Nå derimot var det trapper som gjaldt. Mange trapper. mange trapper.. Dagen jeg nå skal fortelle om er nummer to på listen over mine tre favorittdager. Turen begynte rolig nok med en times tur opp til et kloster. Her hadde vi vårt første møte med områdets nye leietagere – apene. Søte, men dødelige. Ok, det er å ta i litt vel mye, men det skal godt gjøres å fortelle om et møte med aper hvor ingen er så uheldige å kjenne litt ekstra på pulsen i det en hårete og (litt for) begeistret hånd røsker tak i enten sekk eller veske. Denne gang var det Birgitta sin tur. Men du kan puste lettet ut; Haibiao til unnsetning. Videre spaserte vi samlet opp noen trapper – ned noen trapper, men ei visste vi at dette kun var begynnelsen. For de som ville var det mulig å ta en litt lengere tur, en «runde» som det ble kalt. Jeg, Marcus og Håvard tok gledelig på oss denne utfordringen og trasket i vei. Et lite stykke opp møtte vi på nok en flokk med aper, men denne gangen var det et nærmøte uten like. Du har sikkert sett Ringenes Herre. Se for deg nå, scenen hvor Gandalf stirrer døden selv i hvitøyet i det han ytrer med hårreisende kraft, «You shall not pass!» Så sto vi der da. Bak oss – veien ned, foran oss – 15 aper, hvor den største voktet over en trang plankebro. Men ikke søren om vi skulle noen annen vei enn rett frem. Med kunnskap fra Animal Planet og Discovery Channel visste vi at det beste var å holde hodet kaldt, ingen brå bevegelser og la apene komme til oss. Én etter én marsjerte de nysgjerrig bort til oss (én snek seg tett innpå fra oven og klarte nesten å gi Marcus tidenes overraskelse), men etter litt (og etter å ha smakt litt på leggen til Marcus) sa de seg ferdig med oss, og spankulerte arrogant inn i buskaset. Det var med adrenalin i blodet vi fortsatte videre, og jo høyere vi kom, jo vakrere ble det. Det var riktignok en god del tåke, men synet er ikke alltid nødvendig for å kunne ta inn moder jords skjønnhet. Turen var lang (seriøst), og rundt hver sving, opp hver topp ble vi møtt med nok et syn av – du gjettet det – trapper. Noen gikk ned, noen opp. Vi kjempet oss derimot til toppen (av «runden», ikke fjellet), og etter om lag 6,5 timer og 565 etasjer var vi godt fornøyde med oss selv. Men med halvannen time igjen til siste buss´ avreise var det ei tid for å hvile. Vi hev i oss en Snickers og en Red Bull, og fortsatte med å løpe (ja, løpe) ned fjellet. Vi rakk bussen med ti minutters margin. Totalt 8 timer, 47 km, 40000 skritt, 1900+ høydemeter og (etter egen beregning) mellom 10000-13000 trappetrinn.
Neste destinasjon – Guilin. Fremkomstmåte – fly.

“Å, nei!”, skrek Håvard. Ei visste han at Marcus kun poserte for et bilde

Over oss ser du restene av et tak etter steinras. Videre opp ser du fjellet som ødela det.

Han virket langt mer truende i virkeligheten. Jeg lover

Guilin, Yangshuo og Lilong barneskole

Vårt første besøk i Guilin var kort. Allerede dagen etter innsjekking reiste vi videre; så mangt å oppleve. De neste dagene var en sann glede. Etter en busstur til Yangdi seilte vi ned den praktfulle Li-elven med bambusflåter, og bega oss videre til Yangshuo. Som du sikkert vet er vi i Kinaklassen så heldige å få muligheten til å støtte og undervise i engelsk på Lilong barneskole. Bare én av de mange fattige barneskolene her i Kina. Øyeblikket vi alle hadde forberedt oss på siden skolestart lå på horisonten. Gledet vi oss? Ja, det gjorde vi absolutt. Gruet vi oss? Ja, det gjorde vi òg. Det er ikke bare bare å lære bort engelsk, i Kina, til 20 barn, kinesisk (tro meg).
Ett stykke sykkeltur senere. Fra første sekund inn porten ble vi tatt imot med åpne armer og forventningsfulle blikk. Selv underviste jeg i 1. klasse sammen med Eva, Else-Lill og Nicholas – noe som jeg er i høyeste grad fornøyd med. Fort lærte vi at vi ei behøvde å forstå hverandre godt for å kommunisere. Fungerte ikke språk, mimet vi heller. Fungerte ikke miming – vel, så fikk vi oss en god latter. Uvanlig var det heller ikke at barna trippet bort og delte ut godteri til oss; sultne skulle vi ikke bli. Utenom undervisningen jobbet vi som klatrestativ, hoppetauholdere, sangere og tautrekkere. Vårt besøk på håpskolen (om enn kun to dager) vil evig ligge kjært begravd i hjertene våre; vel fortjent en pollplass som én av mine favorittdager. En fredfull og magisk sykkeltur hjem i nattemørket fungerte som prikket over i-en på en allerede herlig dag. Mektige fjell strakk seg oppover omkring oss og dannet mystiske silhuetter på stjernehimmelen.

En uforglemmelig tur på Li-elven med godt selskap

Et førsteklasses bilde om sant skal sies!

Det var arrogant å tenke seg selv immun mot sykdom. Etter to uker med stadig endring i temperatur og luftfuktighet, samt sterk mat og travle dager, tok sykdommen oss én etter én. Det hjalp heller ikke at vårt besøk til «Impression of Liusanjie» – et vann-show av imponerende skala ulikt noen annen forestilling jeg har opplevd – utviklet seg til en desperat søken etter ly. Vinden og regnet – som først fungerte som et stemningsfullt kompliment til forestillingen – tok seg raskt opp; den perfekte storm. Overraskende er det ikke akkurat da at flere av oss ble syke. Aklimatiseringsproblem, som jeg har fått det beskrevet som (ruller av tungen, eller hva?), pluss busstur er en dårlig kombinasjon.

God timing eller skjermbilde av en video? Jeg velger det første

Risterassene

Neste stopp på ferden var risterrassene i Pingan. Bussturen var lang og veiene var dårlige. Det krevde stor konsentrasjon å holde frokosten der den hørte hjemme mens bussjåføren oppfylte sin drøm som rallysjåfør. Vel (relativt) fremme på hostellet kom det da ikke som en skuffelse at den 5-6 timer lange vandringen på risterrasene ble kuttet ned til en snau time (grunnet dårlig vær). Utsikten derimot var vel verdt turen, og synet av tåken som rullet elegant over de storslåtte dalene bringer lengsel til mitt sinn.

“Se her! Se her!”, ropte Haibiao til de to syke. Du kan se begeistringen i øynene våre

Der vettu! Bedre form neste dag – bedre smil. Bak oss ser du Drageryggen.

De Gule Fjellene

Neste på listen over mest nevneverdige opplevelser er De Gule Fjellene. Den mest spektakulære og praktfulle naturen jeg noensinne har beskuet. Fra Tunxi reiste 19 av oss (resten brukte dagen (og neste) til å utforske nærområdet) med buss i retning eventyr. Vi begynte vår vandring ved foten av fjellene med brusende blod og sprang i steget. At det var trapper vi skulle bestige fjellet med var vi klar over, men slik vi beseiret Emei skulle det ei bli et problem. Turen opp var som rett ut av en fantasiroman. «Det snør på fjellet», hadde vi hørt. Og det gjorde det. Jo høyere vi kom, jo tykkere ble tåken. Det raslet fra snø og is som stupte ned rundt oss. Under sålene var isbelagte trapper. Med hettene på kjempet vi oss videre oppover, og etter tre timer entret vi inn i hotellet. Dagen som var forbi hadde derimot gitt oss kun en liten smakebit av hva fjellene hadde å by på. Som barn før julaften la vi oss spente på neste ekskursjon – vi skulle se soloppgangen.

Nok et cheesy Titanic-bilde. Det morsomme er – de visste ikke at jeg tok bilde

Klokken fem begynte neste dag. Jeg spratt opp av sengen og ut av døra. Den klare stjernehimmelen lyste opp landskapet. Ei en lyd å høre. Et snøfnugg danset lekent ned fra oven. Det var fredfullt. Gruppen samlet seg og vi gikk. Marcus, som påsto at «det er ti minutter til vi skal dra – jeg kan sove litt lenger», kom løpende etter. Fremme ved observasjonspunktet fant vi oss en plass (mellom de ørten fotografene tilstede) og ventet i spenning. Vi ventet en stund, så litt til, men til slutt var tiden inne. Lyder av begeistring hørtes omkring oss. Lik en gyllen, glødende ball gled solen langsomt opp over horisonten og fanget hvert øye tilstede. Tåken fra fjellene ga akkurat nok beskyttelse fra lyset til at vi kunne nyte øyeblikket for alt det var verdt. Etter tidenes start på dagen fortsatte vi med å vandre langs fjellene. Naturen var ulikt noen annen jeg har opplevd. Hvor enn du så strakk mektige fjell seg opp mot himmelen, bedekt av snø, plantelivet omkring oss; krystallisert, solen skinte og alt var herlig. Dagen ble tilbrakt slik – i ekstase – de neste 6 timene. Selvsagt er det da at den fortjener en plass på listen over mine favorittdager (som opprinnelig besto av tre dager, men som jeg nå skjønner må utvides).

Et fortryllende øyeblikk!

Hva sa du? Den flotte bakgrunnen komplimenterer disse enda flottere guttene? Takk

 

Det var sjeldent jeg klarte å la være å måpe. De Gule Fjellene – en eksplosjon av sanseintrykk

Hangzhou

Bussen – som nå føltes som nok et hostell – tok oss videre til Hangzhou, hvor vårt første stoppested var Zhejiang universitet. I motsetning til de to andre skolebesøkene derimot, var vi her kun nok et ansikt i et hav av ansikter (ish). Ellers ble tiden i Hangzhou brukt til vandring i lokalområdet, pruting i Silkegata og en tur (og for noen av oss – en båttur) rundt West Lake.

Sove på bussen? Er du sikker på det?

Lei av å gå? Ingen benker i nærheten? Ta en båttur på Westlake. 150 yuen for 1 time. Special price for you, my friend

«Hei, du! Blir du med til Shanghai? Ja? Herlig!»

Godt var det, at turen til Shanghai var preget av roligere utflukter og hele to fridager. Etter nå fire ukers reise gjennom Kina ankom vi vår siste destinasjon (før Japan), med merkbart mindre energi og tunge føtter. Men, hvile derimot, det ville vi ikke. Du husker kanskje hva jeg innledet med? At Shanghai har flere skyskrapere enn Ørsta har rånere? Det kan du banne på (selv om det er et nært kappløp). Og vi besøkte den høyeste av dem alle – Shanghai Tower. Med en massiv høyde på hele 632 meter, og et observasjonstårn på hele 546 meter, står Shanghai Tower som en kjempe og verner over byen. De andre byggene; som busker for trær. Etter en tur i verdens raskeste heis (og med nok dotter i ørene til å mette en familie på fem. Nei, vent.. hæ? Glem det) stirret vi utover byen. Bygninger så langt øyet kunne se. Små maur skyndet seg langs gatene langt der nede. Et sanseinntrykk til de grader!

Spiderman hadde kost seg her

Også verdt å nevne har vi vært så heldige å ha tatt med oss solværet (nesten) hvor enn vi har dratt, og dagene i Shanghai var av de varmeste. I 27 graders varme besøkte vi The Bund (en vakker gate langs vannet), Shanghai-museet (ikke 27 grader varmt) og diverse handlegater. Vi hadde fem dager i Shanghai – og de ble brukt godt. Leser du bloggen vår jevnlig har du sikkert fått med deg turen Marcus, Edvard, Jon-Marius, Adrian og jeg tok til skreddermarkedet (Edvard har skrevet et innlegg om dette; les, les!). Kort fortalt er vi nå alle eiere av skreddersydde dresser; smukke som få. Deretter, ferdig med to fridager og koffertene fulle av suvenirer, kosedyr fra arkader (Egil er en mester på klomaskin) og flere kilo te (en gjeng av oss dro til Tea City) – var vi klare for Japan. Men først, båttur.

Fem skreddersydde dresser, takk

Noen tråkket Edvard på foten. Vet ikke hvem

Båt fra Kina til Japan

Så her sitter jeg da – på båten. Hadde du spurt meg om et bedre sted å skrive blogg hadde jeg ikke visst hva jeg skulle svare.  Jeg sitter her nå i lugaren – Edvard tar seg en velfortjent blund, Marcus stirrer tankefullt opp i taket (kanskje han tanker tilbake til tidligere eventyr), nede i gangen lyder en kjent latter (det var Vilde og Ronja som delte noe morsomt). Helene T og Kaja stakk nettopp snuten inn døra og lurte på hvordan det går. Livet på båten er fredfullt. Det er vi nok alle enige i. Øyeblikket vi steg om bord merket jeg en ro falle over oss alle. Ute strekker havet seg endeløst til alle kanter. Fra tid til annen passerer vi en liten øy. Livet på båten er fredfullt.

Ferdig med sikkerhetskurs og klare for storm! (Men helst ikke)

Tro det eller ei – tøffe som vi ser ut – så var det Barbie Girl vi sang

Siste ord

Jeg velger å ende her (det er riktignok heller ikke så mye lengre jeg kan skrive). I morgen ankommer vi Japan – og jeg gleder meg. Veldig. Som mine avsluttende ord vil jeg dele hvor ufattelig takknemlig jeg er for å ha muligheten til å kunne reise på et slikt eventyr sammen med de beste av mennesker og de to beste lærerne en kan tenke seg. Sitter du – som meg for over et år siden – og vurderer folkehøyskole; gjør det! Jeg har ei et snever av anger for å ha begitt meg ut på denne reisen (ikke bare studieturen, men hele året). Til de av dere som har lest med meg hele veien gjennom Kina; takk for at du ble med på reisen. Og til dere som falt av på veien (selv om du ikke leser dette); takk for at du ga meg litt av din tid. Nå skal jeg nyte den siste dagen på båten. Takk for meg.

« 1 of 3 »

Håpskoleprosjektet video

Håpskoleprosjektet på Møre Folkehøgskule from Møre Folkehøgskule on Vimeo.

Tokyo – en rosa kladd. Vakker da.

Konnichiwa, godtfolk. Vi, Agateblad og Hvete, er klare for å gi dere det siste blogginnlegget. Det bærer på de siste dagene av vår fantastiske studietur. Vi har reist gjennom Kina, Kyoto og har nå ankommet endestasjonen: Tokyo, aka. kirsebærhovedstaden. Om ´think pink´ ikke gjelder her, så vet ikke vi. Om du besøker de rette stedene, som vi gjorde, er byen en eneste stor rosa kladd. Vakker da.

Etter en lang busstur ankom vi Shinjuku stasjon. De som klarte å sove på nattbussen var i bedre stand enn visse andre. De lett reisesyke og lange fikk deluxe seter, mens resten av oss satt på noen andre ganske behagelige seter. Første smakebit på Tokyo var Shinjuku Gyoen National Garden, hvor Sumin tok oss med på jakt etter sakura. For de som lurer er sakura det samme som kirsebærblomster. Trøtte og ganske ekle, men fortsatt i godt humør, tvang vi oss gjennom mange, mange bilder. Tilslutt sjekket vi oss inn på Sakura Hostel i Asakusa, klare for tre dager i rosa Tokyo.

Overraskende nok så var resten av denne dagens opplegg mer sakura. Dette var frivillig og ikke alle ble med. Første dag i den rosa kladden Tokyo, og folk er allerede lei. Dette kan kanskje skyldes den lange bussturen. Kanskje. Resten av oss kjempet seg igjennom for å få det perfekte fotoet og øyeblikket. Dette var noe vår kjæreste assistent Gunnar klarte med glans. Da han gikk langs en elv delte han et romantisk øyeblikk med en japansk skolegutt. Det hele var som tatt rett ut fra en anime. Sekundet de to fikk øyenkontakt fløy sakuraen idet et vindpust grep tak i tregrenene. Solen lot sine milde stråler bade alt i et gyllent lys og vinden lekte med klærne og håret deres. Når vinden roet seg brøt de begge øyenkontakten og gikk rolig hver sin vei. Det var tydelig at de to alltid ville være i hverandres minner. Vi som var heldige å beskue øyeblikket døde. Bra var det at vi i forkant av denne hendelsen hadde gitt våre donasjoner for å hjelpe til med å bevare de vakre trærne. Vi må tross alt støtte opp om at også andre skal få oppleve et slikt romantisk øyeblikk.

Hvete kompenserer for mangel på japansk skolegutt.

For å være ærlig smeltet dagene litt sammen. Vi opplevde mye på ganske kort tid, mildt sagt, og mye av denne såkalte ´korte tiden´ var fritid. Vi så blant annet sakura. Igjen. Overalt. Både ekte og falske. Kunne ikke unngås om man så prøvde. Ikke tolk det feil, sakurasesongen er noe av det vakreste og mest karakteristiske i Japan. Det anbefales på det sterkeste å reise til Japan i denne perioden, men vær forberedt på store folkemengder.

Fisker og rare sjødyr stod også på menyen. Bokstavelig talt siden vi besøkte Tsukiji fiskemarked. En god del punget ut og kjøpte fersk sushi (Utsøkt! – Agate), mens andre kjøpte skåler, kopper og te. Før dere kommenterer at te ikke tilhører havet informerer vi om grønn te med sjøgress (altså med nori, om vi skal bli mer japansk). Den var fantastisk! Anbefales om noen tar en tur.

På fritiden besøkte folk mange merkverdige steder ved hjelp av metroene. Weeaboene dro til Akihabara; landet av tegneserier, musikaler og yaoi. Her fikk vi tak i alt vi noen gang har trengt i livet vårt, nemlig pins og keychains av våre favorittkarakterer. Dette gjaldt ihvertfall for oss jentene. For noen andre mer mannlige representanter av klassen så ble det kjøpt inn visse andre gjenstander. Vi snakker om figurer altså, bare for å spesifisere for dere koffertmennesker der ute. Vi var der selvsagt ikke bare for innkjøp, men også for opplevelsen i seg selv. Akihabara er kjent som elektronikkens by og skiltene lyste opp de folkefylte gatene på kveldstid. Lysene gjorde at stemningen i området endret seg helt fra dagtid til kveldstid. Kort oppsummert var Akihabara slik de fleste så for seg at storbyområdene i Japan ville se ut med sine høye bygninger dekket av reklame, og en hel del maid-kafeer. Vi ble ikke skuffet.

Mesterverket til Hayao Miyazaki og Isao Takahata var også på menyen. Eller rettere sagt, vi kommer nok ikke nærmere et mesterverk enn Ghibli-museet. Skulle pinade ikke være lett å komme inn da. Grunnet stor fare for svindel, var sikkerheten særdeles uten smutthull. Det var mye tull, men vi kom inn til slutt selv uten noen identitetsverifikasjon. Dette var vi alle selvsagt takknemlige for. Vi må nesten gi kudos til Haibiao og Sumin sine venner og takke for billettene nok en gang, tross alt er de vanskelige å få tak i. Inne på museet så vi alt fra selve filmskapelsen av forskjellige verk, til stopmotion og en søt animasjonsfilm om en vannedderkopp og en vannløper. Flere falt pladask for varene solgt i gavebutikken. Mange Totoro ble adoptert den dagen. Kattebussen var og forble manges favoritt, om ikke alles. Det var en helt utrolig opplevelse få vil glemme.

De største områdene som Shibuya, Harajuku og Ueno ble også besøkt. Flere kom seg igjennom de trange, menneskefylte gatene i både Harajuku sin kjente Takeshita gate og Shibuya kryssningen nær Hachiko statuen. Det var spesielt morsomt da Ingrid og en kassedame knyttet bånd over to Yuri on Ice keychains. Gotta love Victori fans.

Uansett, regnet stoppet ingen da vi også tok for oss å se Meiji tempelet i nærheten av Harajuku. Dessverre så var flere av bygningene under rekonstruksjon, så jeg (Hvete) ble litt skuffet da jeg skulle vise fram det lille gullkornet. Alle tok det med godt humør, og i tillegg ble det indisk curry på vei tilbake til hostellet.

Kudos til Elin

Kudos til sniken Ingrid

EKSTRA:

En morsom ting å påpeke er at verden er et lite sted. Flere møtte på folk i Kyoto, Agate møtte blant annet læreren sin opptil flere ganger. Om det ikke var nok så møttes de også i Tokyo. Snakk om å ha en rød tråd knyttet til lillefingeren (skjebnen). Tre tidligere elever på Møre ble også funnet, kanskje har de vært der siden tidligere studieturer …

På bakgrunn av antallet nordmenn i Japan, og motsatt, har vi kommet til konklusjonen at japanere og nordmenn er en og samme folkeslag. Vi kommer da inn på temaet “Norge og Japan, ett og samme land?”. Avstanden mellom folk på togene og metroene, såfremt man ikke er presset oppetter vinduet, er lik nordmenn på en buss. I tillegg er både nordmenn og japanere stille folkeslag. I bunn og grunn er Japan Asias versjon av Norge.

Turen tar oss hjem til Norge om noen timer. En del penger kommer nok til å bli brukt på Narita Aeroport til godteri og andre suvenirer, om ikke til å betale for noen kilo i overvekt.

Hva vi får med oss hjem av innkjøp er det store spørsmålet. Det hele blir nok en interessant affære uansett. Det skal bli merkelig å komme hjem etter en så lang tur. Er usikkert om noen kommer til å reagere på tuting etter trafikken i Kina, og om flere kommer til å prøve seg på pruting eller unnskylde seg litt for ofte. Uansett skal det bli godt å komme hjem med en god del nye inntrykk og en opplevelse som vil huskes livet ut.

Tror blant annet Andreas kommer til å få abstinens av kirsebærblomster… #Avhengig

Farvel Kina. Farvel Japan. Hallo Norge.

Agate og Hvete.

Reisealbum 2017

Huān yíng – 欢迎 !

Denne uken har vært en innholdsrik uke for oss i Kinaklassen. Undervisningen begynte med generell fakta om Kina og en innføring i tradisjonelle kunstformer og kinesisk sjakk. Under kalligrafien var våre navn i sentrum. Uttalelsen og stavingen av tegnene var i fokus, til manges glede og frustrasjon. Blant annet er vi en klasse med mye , altså kjærlighet. Og som dere kan se på armen til Amanda lærte vi oss også knutekunst.

20160906_135745

Onsdagen har av mange blitt dubbet til «dumplingdagen» – av god grunn. Denne dagen var det Kinaklassen som stod for matlagingen siden Adventura-linjene var bortreist. Da fant Animasjonaklassen (og Kinaklassen) med glede ut at magen ville bli fylt med hjemmelagde dumplings. Som et resultat av hardt, hardt, hardt arbeid kom ca. 500 dumplings til verden. Ettermiddagen var fylt med blant annet kaptein Sabeltann allsang. På bildet under ser dere en bitteliten andel av vårt harde arbeid. Sumin i bakgrunnen stod for stekingen av disse herlighetene. For å si det mildt spiste vi ikke lite og mange påstod at de spiste sin egen vekt – eller mer – i dumplings. Likevel ble det ikke tomt, og det var dumplings til lunsj og kveldsmat dagen etter, supplert med kinesiske pannekaker.

dsc09130

De som hadde fullført sine oppgaver når det gjaldt matlaging, kunne øve seg på å løfte klinkekuler med spisepinner. Spisepinner var et alternativ til kniv og gaffel denne dagen, og de fleste prøvde seg med varierende suksess.

dsc09023

På torsdag og fredag ble vi sendt ut på vår første oppgave tilknyttet Håpskolen. Oppgaven gikk ut på at vi hjalp til med å preservere den stadig minkende bestanden av solblom. Knut var eksperten som geleidet oss gjennom arbeidet. Ljå ble flittig brukt til å kutte grass som deretter ble raket sammen og trillet bort. Her skilte en elev seg ut med bruken av ljåen, vår egen Maciek! Gjennom godt samarbeid ble alle markene ryddet og solblom vil kunne gro her neste år også.

Etter gårdsarbeidet ble det servert kake, som egentlig var til en ny elev i klassen… men han kom ikke. Yum yum mer kake til oss.

14330096_1211743045536564_2313037844843757578_n

Lørdagen var det elevkveld! Siden vi i Kinaklassen var første klassen ut fikk vi bare en uke til forberedelser. Med blod, svette og tårer kjempet vi oss igjennom en fullpakket uke med planlegging og øving til elevkvelden. Mange mistet håpet om et underholdende opplegg, men vi tok dem med storm… tror vi. I alle fall kom vi med noen gullkorn, blant dem våre egne barbier.

14225589_1211742765536592_2867927042543783666_n

Mange av kveldens påfunn bestod av prøvelser for de andre klassene. Alt fra appelsinføring til lipsync og kahoot var en del av opplegget. Kahooten fokuserte på kunnskaper om Kina, men kom med innslag som “Hvor mange dumplings lagde Kinaklassen?”. Mange ble overrasket over svaret, siden de tippet at 350 dumplings var det eneste Kinaklassen kunne få til å lage.

Et av kveldens høydepunkter var maten! For å si det sånn omtales maten fremdeles i gangene på Møre Folkehøgskole. Middagen bestod av vårruller og kylligwok – mmm… smakseksplosjon! Pynten omtales også. Opptil flere elever lærte å brette serviettene i form av en lotusblomst, blant dem lille Amanda, Maiken, Aina og Mathias fra Kinaklassen og Kristoffer fra Animasjon. Birte fra de voksnes rekker foreslo gøyalt at Kinaklassen kan få hovedansvaret for maten under alle fremtidige elevkvelder. Takk for komplimentet, men ellers takk.

dsc09155

I konklusjon så har uken vært krevende, men utrolig humoristisk og lærerik. Klassen tok oppgavene på strak arm og stilte opp der det trengtes. Takk til Sumin og Haibiao, for kunnskap og mat!

Hilsen Hvete og Agetebladet

Bilder fra Kinaklassen 2016/2017

Tusen ord om studieturen

 

DCIM103GOPROG3961038.

Den figuren som jeg kjøpte heter Zhao Zilong, en av de beste krigerne i “The Three Kingdoms”.

Å skrive bare tre setninger om en førtifire dagers lang tur er for meg en vanvittig oppgave. Rettere sagt, en umulig en. Derfor, fordi jeg liker å skape hodebry, skal jeg heller skrive tusen ord. Det blir deilig å få skrevet ned mine tanker i svart på hvitt, selv om det ikke er på ordentlig papir, men et Word dokument, som egentlig går helt fint.

Continue Reading >>

Ut på tur, aldri suuuuur :D

Hei, denne uken er det våres tur til å skrive, Eva og Ida.

20151129-12305746_10206323692985947_1398514642_n

Startet uken med fantastisk julevær… Som nå har forsvunnet med alt regnet som har kommet…

På mandag så hadde vi fellesaktiviteter og valgfag. Noen var i peisstua og lekte mimelek, andre var ute i snøen og hadde snømann konkuranse, og de siste hadde trening av noe slag i gymsalen. Ida hadde volleyball, så hun hadde fri første periode av dagen, for så å ha volleyball i gymsalen klokka 17, Eva hadde kampsport.

Continue Reading >>

Den kinesiske draumen

20140320-IMG_1416

”Før fanden får på sine sko må barna stå opp i Shanghai.”

Dette er slutten. Slutten på vår lange ferd gjennom Kina. Slutten på vårt eventyr frå Hong Kong til Shanghai. Denne ferda, dette eventyret, har ført oss gjennom byar og landsbygd, rike og fattige provinsar. Me har møtt store kontrastar på vår ferd gjennom Kina, dette kontrastane sitt rike. Det er nettopp det som er det fascinerande med Kina, det at det både er eit u-land og samstundes ein av dei leiande nasjonane innanfor teknologi og arkitektur. Kina er verkeleg moglegskapen sitt land. Eit land der økonomien er i så rask utvikling at det bare tok om lag tjue år å byggje ein av verda sine største byar; Shanghai. Denne byen skaut opp i véret og er no ein metropolitansk storby utan like. Kalla ”Austens Paris” og ”Orientens hore” av Europeiske kolonistar tidleg på 1900-talet, Shanghai er verkeleg ein by rik på historie, både kinesisk og internasjonal historie. Og det er her vår ferd tok slutt, i vakre og rike Shanghai.

Continue Reading >>

Lilong håpskole – med håp om bedre fremtidsutsikter

20140307-007

晚上好!

Det er meg, Mari som skriver blogg fra håpskolen. Nå er det blitt kvelden etter andre og siste undervisningsdag på Lilong Barneskole, for vår del. De to siste dagene, har vi brukt formiddagene på å undervise barna på denne håpskolen i engelsk (på kinesisk vel og merke). Vi har fått oppleve hvor dårlige tilstander disse barnene lever under, og at små hverdagslige ting for oss rike nordmenn kan utgjøre stor glede og iver for dem. Jeg kan med hånden på hjertet si at vi alle har hatt to fantastiske dager på håpskolen og den største trønder’n i klassa måtte innrømme tårer i øyekroken ved avskjeden med barna i dag.

Continue Reading >>

Årets siste blogginnlegg

Omsider har den 9.mai kommet og passert, og  med det også den aller siste skoledagen her på Møre Folkehøgskole. Det er bemerkelsesverdig at skoleåret jeg, og helt sikkert mange andre, lenge så frem mot med spenning og glede, plutselig har kommet til en ende. Slutten som lenge var fjern og hørte fremtiden til, har plutselig kommet over oss, og dette er soverom som er ribbet for alt av personlige eiendeler og et kinaklasserom som har mistet alt som gjorde det til vårt, elevene ved Kina – Midtens Rike 2012/2013, synlige tegn på. Tiden her i Ørsta har ikke gått, den har løpt, og akkurat som mot slutten av kinaturen, slår det meg nok en gang at tiden er et av verdens mange besynderlige begreper. De siste ukene har mange lukket ørene for ord om de siste sandkornene i timeglasset, men det er merkelig hvordan tiden har en dårlig vane med å gå enda raskere når alt en ønsker er at den skal sakke ned. Vi må nok alle innse at skoleåret ikke er et timeglass som bare kan snus oppned, og med det gi oss mer tid. Tiden vi har hatt på folkehøgskolen har vært sorgfri, full av latter og glede, og de grå, regntunge og tyngende dagene har det vært få av. Men veien vi har vandret sammen de siste åtte månedene i det letteste landskap og med sola i ryggen, går nå mot et skille. Vi må alle, ene og alene, velge en ny vei vi skal vandre, for det er bare gjennom å ta farvel at fremtiden kan innfinne seg.

Skal klassen beskrives er det dekkende å si at vi er en sammensatt gjeng. Hadde klassen bestått av dyr, hadde det vært 25 vidt forskjellige, og sjarmerende arter. Vi er et dyremangfold av de sjeldne. Som en liten og eksotisk jungel. Eller kanskje en nordisk furuskog. Som elevene, har også skoleåret 2012/2013 på Møre vært sammensatt. Sammen har vi brukt tiden og opplevd så mangt, og det vitner det faktum at tiden bare har forsvunnet om. Kinesisk kultur, språk og historie har blitt konsumert, og har i løpet av skoleåret kinesifisert oss. Vi har ikke bare vært Kina – Midtens Rike, men også Filmens- og Matens-Rike. Vi har tilbragt mange koselige stunder hos Sumin og Haibiao i Volda, som med sin kjempemessige gjestfrihet har invitert oss hjem på middag, kakekos og Wii-gaming. Mange timer har også gått med til å jobbe med Håpskoleprosjektet; panteautomaten og ekle, seige og ølstinkende plastsekker er nå kjære venner av oss alle. Vi i klassen kan være stolte av rekordresultatene vi har oppnådd med prosjektet. Etter tre intensive uker med kampsport går også 25 ninjaer ut av Møre Folkehøgskole. Ypp med oss, og sannsynligheten er stor for at du får en pinne i trynet.  Etter ett år i Ørsta er vi kanskje ikke berømte for å være den sprekeste gjengen, men vi har likevel hatt mange fine turer sammen. Det er nok å nevne den uforglemmelige turen til Runde i godvær, med fantastisk utsikt, ålreit stemning og vaffelfest på hytta. Tidenes råeste og beste, og mest sannsynlig også eneste, kinesiske innspilling av musikkvideo til Månemannen har også blitt produsert, og jeg er sikker på at den ville ha fått Vamp til å legge karrieren på hylla. Tvert. Ikke bare har vi produsert musikkvideoer, men også annen hjemmemekka film med random innhold i typisk kinaklassestil. Disse filmene har blitt vårt kjennemerke, og får godt frem hvordan klassen er, nemlig en snodig, koselig og rar gjeng med mange interessante og spesielle påfunn og sprell.

Vårt seks uker lange episke eventyr i Midtens – Rike var uten tvil årets store høydepunkt. Du og du, for en tur. Ord strekker ikke til når en skal snakke om reisen, og det særlig til utenforstående. Så mange opplevelser, hendelser og øyeblikk har skrevet seg inn i evigheten, og som tidløse minner i våre hjerter. Over 6000 kilometer kinesisk land har blitt krysset, Miao-folkets risvin har vært på våre tunger, kinesiske barn har blitt undervist i engelsk, en million trappetrinn i kinesiske fjellområder bærer våre fotspor, enorme mengder bilder av en omreisende gjeng nordmenn er nå å finne på kinesiske kameraer, og vi har bevitnet kontrastenes Kina fra avsidesliggende og fattige strøk til det mest urbane.  Sammen har vi vært gjennom så mangt, og det er fin følelse å vite at jeg deler alle disse opplevelsene med en gjeng bestående av ikke annet enn godfolk. Det hele er så uforglemmelig.

Med disse ord går årets kinaklasses aller siste blogginnlegg mot slutten. Helt til sist vil jeg på vegne av klassen takke Sumin og Haibiao for å ha bidratt til å skape et fantastisk år for oss alle. Innsatsen og arbeidet dere har lagt ned i løpet av året, er ikke annet enn imponerende. Tusen takk for at dere har åpnet våre øynene for Kina og kinesiske vidundre, og for at dere har tatt oss med på vårt livs eventyr.

Takk for alt.
Adjø, og lykke til i livet.

Michael.

Minnevideo 2012/2013

Klassealbum 2012/2013

Ved Reisen Ende – Pingvinenes Farvel

Tid. Et merkelig ord. Det kan være så mangt. 

Fortid, nåtid, fremtid. Vår reise er ved veis ende. Hvor ble det av tiden? Som en elv i stri strøm, bærende på fiskens mektige sjarm, har tiden passert, og er allerede blitt til et minne. Mange minner. Minner om en legendarisk reise. Minner om en annen kultur, et annet språk. Minner vi, kinaklassen ved Møre Folkehøgskule, har delt med hverandre. Som en flokk med keiserpingviner på sin evige søken etter lykke, har vi reist gjennom det fantastiske og eksotiske landet kalt Kina. Vi startet i kulden, og endte opp i varmen. Fra nord kom vi, til sør dro vi. Mye har skjedd. Tidevannet står aldri stille.

For vi har sett så mye. Fra minoritetsfolkets enkle levesett, til Shanghais moderne særpreg. Fra mektige templer, til storslått natur. Fra stolte høner, til modige aper. Å oppsummere reisen blir som å løfte en elefant. Vanskelig. En reise vi aldri kommer til å glemme.

En bittersøt smak føles blant gruppen. Det blir godt å komme hjem til kjente trakter. Norsk mat, norsk natur, norsk kultur. Vi blir ikke lenger flamingoer blant ender. Folk rundt deg kan plutselig forstå hva du sier. Men Kina vil også bli et savn. Et stort savn. Dens interessante kultur og språk. Dens folk. Dens natur. Dens helhet tatt i betraktning.

For ikke å snakke om vår opplevelse med håpskolene. Gleden blant skolebarna var glede i sin reneste form. De har virkelig gjort et sterkt inntrykk på oss. Et vedvarende og tidløst inntrykk.

Vår siste hele dag i Kina ble brukt til egen disposisjon. Noen valgte å besøke det vakre universitetet i Xiamen, noen dro til en fornøyelsespark, mens noen uheldige individer hadde en indre kamp mot sykdom. Vår siste felles middag tok også sted senere på kvelden. En symbolsk affære. Et kapittel i våre liv er snart ferdigskrevet.

Pingvinenes ferd er fortsatt ikke over riktig ennå. Reisen hjem mot det kalde Norge starter i morgen. Men keiserpingvinene ser ingen hindring i den kommende marsj. Den sterkeste storm kan ikke blåse oss vekk. Den kaldeste vind kan ikke kjøle oss ned. Den mektigste drage kan ikke bekjempe vårt mot. For hjem, det skal vi. Til familie og venner. Til alle bekjente. Til Norge. Der, er vårt endelige mål.

Kinaklassen vil rette en stor takk til våre kjære lærere, Sumin og Haibiao, for en fantastisk reise, fylt av opplevelser og lærdom for resten av livet. Deres opplegg for oss her i Kina kan ikke sammenliknes med noe annet. Fenomenalt. Legendarisk. Episk.

Takk for alt.

– Marius

Reisealbum 2012