Kina – Midtens rike 中国班

Møre Folkehøgskule

Vlog om mitt hjemsted

Hei,

Nå sitter vi alle i vårt eget hjem og driver med hjemundervisning. Vi har selvfølgelig gjort mye forskjellig og har prøvd å holde kontakt med hverandre hver dag. Jo mer vi har hjemundervisning, desto mer kjenner vi at vi savner hverandre, klassen, klasserommet og skolen. Jo mer vi sitter hjemme, desto bedre husker vi at vi har hatt det så fint sammen både på skolen og på studieturen.

En av oppgavene klassen fikk forrige uke var å lage vlog for å vis hverandre sitt hjemsted. Her deler vi en del vloger:-).

Laget av Robin
Laget av Emilie
Laget av Tina
Laget av Åro
Laget av Anna Elen

Å sove med fiskene

Heisann, i dag er det Georg og Halvor som skal skrive om dagene etter besøket hos urbefolkningen. Vi har opplevd ganske mye og har erfart ting de fleste har bare drømt. Reisen har blant annet tatt oss med til den vakre turistbyen Kenting, et nasjonalt museum om marinebiologi og akvarium, en Hakka-landsby med navn Meinong og et nybygd Buddha-museum. Dette er bare noe av det vi har fått oppleve de siste dagene.

Beste bilde av Taiwans beste klasse

På reisen ned fra Taitung stoppet vi på veien for å se togstasjonen som ligger nærmest Stillehavet her på Taiwan, der fikk vi fylle opp stempelbøkene våre og oppleve hvordan det er å ha vinger. Vi stoppet på Taiwans beste varme kilde, med urtebad i alle regnbuens farger, en sklie, et basseng og en badstue, der fikk vi alle senket skuldrene litt og slappet av i det varme vannet.

Turen ned til Kenting var lang, varm, og de fleste i klassen tok til å sove på veien. Når vi endelig nådde Kenting så kjørte vi rett til Kenting nasjonalpark for å oppleve Taiwans sørligste punkt, og få en fantastisk utsikt over Stillehavet fra noen vindsterke klipper. Der håret virkelig fikk flagre.

Hostellet vi bodde på i Kenting het “My Home”. Det var klart at My Home var glad i vestlig kultur, ettersom vegger, møbler og alt annet var prydet med vestlige artister, skilt, merker og andre kjennetegn. Vi fikk endelig oppleve litt privatliv ettersom vi alle fikk vår egen kapsel med låsbar dør. Kapslene hadde derimot dårlig air condition, så nettene ble nokså varme.

Neste dag fikk vi fri til å gjøre som vi ville. Noen valgte å bare slappe av på hostellet, noen reiste til stranden for å bade og sole seg, noen reiste rundt i Kenting for å utforske byen og en stor gruppe valgte å prøve seg på dykking. For oss som valgte stranden, så var strandlivet avslappende, terapeutisk og deilig. Åtte av oss bestemte oss for å dykke: Dagen startet med at vi ble hentet ved hostellet kl 10.00. Der dro vi til en dykkeskole hvor vi skiftet til våtdrakter og fikk ett lynkurs i kommunikasjon under vann. Så satt vi bak på en truck og dro avgårde til stranda, det var skummelt. Når vi dykket så mange forskjellige fisker og koraller. Fiskene var ikke menneskesky og likte å bli tatt bilder av.

Dagen etterpå skulle ting bli virkelig interessant, en dag mange i klassen har sett fram og gledet seg til, nemlig det nasjonale museum for marinebiologi og akvarium. Grunnen til at så mange gledet seg, var fordi vi skulle overnatte på akvariet, i glasstunneler som går gjennom et gigantisk akvarium fylt med hai, rokker og mange andre fascinerende fisker. Før utforsking og overnatting på akvariet så tok vi buss til en lokal gård, der vi plukket skjell i vannkanaler. Vi plukket hvite reddiker som vi lagde kimchi av, den kan vi ikke spise før om tre dager. Vi fikk en fantastisk guide med navn Alice da vi kom tilbake, som overrasket alle med sitt gode humør.

Overnattingen i tunnelen var en surrealistisk opplevelse, som de fleste av oss aldri kommer til å glemme og jeg har planer om å bruke setningen “Jeg har sovet med fiskene” eller “I have slept with the fishes” trolig for resten av mitt livet. En ting var sikkert, dette var første gang hele klassen sov i samme “rom”, og da fikk vi virkelig oppleve hvordan det var å høre snorkingen til nesten hele klassen. Dette var en opplevelse vi sent kommer til å glemme, både for godt og vondt.

Neste dag måtte vi dessverre reise fra akvariet, før avreise fikk vi se mating av fiskene. Tanken var fylt med hammerhai, rokker og djevelrokker, samt andre haityper og fisker. Deretter gikk vi ut til en korallstrand og fikk se på livet i vannkanten, der var det alt fra kreps til giftige snegler og krabber.

Turen gikk videre til Tainan, som betyr at for første gang på turen så reiser vi nordover i stedet for sørover. På reisen hadde vi to stopp, det første var Meinong, en vakker Hakka-landsby med flere vakre lokale butikker. Her fikk vi male våre egne paraplyer. Paraplyene var dessverre ikke store nok til å beskytte oss mot regn, men det stoppet oss ikke fra å lage noen vakre paraplyer.

Det andre stoppet var et museum til ære for Buddha, det var bygget i 2011. Vi brukte overraskende lang tid på å gå over plassen, men det var absolutt verdt det når vi vandret til toppen og fikk se den store Buddha-statuen. Her ga vi våre ønsker til Buddha og tok et par fantastiske klassebilder.

Takk for oss, se fram til neste innlegg for flere eventyr i Taiwan!

Her er bildene fra disse dagene:

« 1 of 2 »
Dette innlegget har blitt korrigert av Patrick, Holger og Ole Edvard.

Prøvekaninene på Taiwan

Endelig er vi i Taipei, eller noen av oss da. Holger, Patrick og Ole Edvard dro en dag tidligere med Haibiao til Taiwan. Nå sitter vi her kl 4 på morgenen og skriver klassens første blogginnlegg fra studieturen, men hvorfor sitter vi her så tidlig og skriver blogg lurer du kanskje på? La oss ta det fra begynnelsen.

Gutta klare for tur!

Vi møttes på Gardermoen for å fly til Taipei, vi mellomlandet i Paris. Når vi landet på Charles De Gaulle hadde vi store forhåpninger til en av Europas største flyplasser, vi skulle tross alt være der i fire timer. Dessverre ble forhåpningene brått knust “Dette er den verste mellomlandingen noensinne!” – en sulten Holger, flyplassen prioritere merkebutikker istedenfor restauranter. Etter et langt stopp i Paris var vi endelig klar for en 12 timer lang flytur til Taipei. For Patrick og Haibiao ble det en grei flytur med 5 timer søvn. Ole Edvard og Holger derimot sov bare i en halvtime og slet seg gjennom flyturen.

Endelig fremme i Taipei måtte vi gjennom utallige kontroller i frykt for at vi hadde viruset, etter det var vi endelig frie eller nesten da. Holger fikk litt større problemer enn oss andre fordi han er halvt tysk og vegetarianer noe som taiwanesere ikke setter pris på haha ;). Etter at vi hadde sjekket inn på hostellet gikk vi ut for å spise middag. Vi fikk servert mange forskjellige kinesiske retter som var veldig gode. Når vi var ferdig med å spise tok vi en liten handletur og tok taxi tilbake til hostellet, der vi tok dusj og la oss litt tidlig for å ta igjen etterlengtet søvn.

Men gleden var kort, ca kl 02 gikk brannalarmen for fullt og vi måtte ut av hostellet. Det viste seg å være en maskinfeil i alarmsystemet, når vi endelig kunne gå inn igjen sa den faglærte Patrick “når det er maskinfeil, skjer det mest sannsynlig igjen” dette spøkte vi andre bort med en gang. En time senere ca kl 03 kom brannalarmen på igjen til alles store fortvilelse, istedenfor å legge oss gikk vi alle på 7/11 for å handle nattmat. Så nå sitter vi her i pysj og skriver blogg fordi vi ikke gidder å legge oss igjen i frykt for en ny alarm.

Det var det vi hadde for denne gang. Nå gleder vi oss til de andre kommer ned.

– Holger, Patrick og Ole Edvard

Til nye elever i Kinaklassen 2019/2020

Juni Linnea Andersen

“Vær åpen”. Prøv ting du vanligvis ikke ville prøvd, kanskje du overrasker deg selv?


emma johanne rist-jensen

Ta med pynt til rommet, et lite teppe, bilder og/eller planter gjør det koseligere på rommet med en gang! Heldigvis er det ikke langt til clas ohlson hvor de har masse. Bruktbutikken har også masse fint.

PS. Husk å ta med antibac til Kina, å dopapir kan du kjøpe der😊


Emma Flobak

-Dere må si Niels hver gang dere tar bilder (gjelder også bilder med hele skolen)

-Kos dere masse og nyt året; plutselig er det over


Stine Linge Jensrud

Livet kan være vanskelig å forstå, man vet ikke alltid hvilken vei man skal gå. Husk da at veien blir til mens man går, og at man blir rikere av hver erfaring man får. Skoleåret kommer til å bli krevende, men dere kommer til å sitte igjen med en fantastisk følelse. Ta vare på hverandre og lev hver dag med glede, for eg kan love at dere kommer til å få noen utrolig gode venner.

Selv om dere har nerver og er nervøs de første dagene og ukene, så prøv å utfordre dere selv til å ta kontakt med andre. Ingen vet hva fremtiden bringer, og fortiden kan ingen forandre, men man kan lære av erfaringer og ikke minst av hverandre.

Studieturen kommer til å bli fantastisk, men vær forberedt på mange lange dager som er fylt med aktiviteter. Det kommer til å være mye på planen. Husk også å forberede dere godt til Håpskolen, for det kommer til å være mye arbeid.

Kos dere mye på dette skoleåret ❤


Agnethe Sofie Holt

Det er viktig at alle hjelper Sumin og Haibiao med matlaging og lignende gjennom året.

Men nå til morroa!!

Det viktigste av alt er at dere sier niels!! Hver gang dere skal ta bilde.

Under studieturen følg etter Sumin, hvis dere må velge.(Haibiao går alltid feil vei)

Dere kan ikke lett gjøre jobben som kinaelev feil, men dere har mye å leve opp til etter oss😄

Kos dere masse neste år og uansett hva nytt hvert sekund av året deres.

Godt Nytt Grisens År!

Hundens år 2018 er i ferd med å bli fullført og et nytt Grisens år 2019 står foran døra i Midtens rike. I dag er det kun en dag igjen til årsskiftet. I kveld skal hele Kina feire nytt år og velkomne våren.

I følge kinesisk månekalender har grisene enorm styrke og mod og er gode til å fullføre vanskelige oppgaver, men samtidig er de lettlurte og faller lett i svindlernes hender. Grisene er direkte, hater krangler og hjelper andre om nødvendig. De har et stort hjerte. Grisene jobber hardt, er alltid optimistiske og ser bare muligheter. Vi får vel se om noen av disse egenskaper slår inn 2019:-)

Ønsker alle et godt grisens år! 新春快乐!”Gledelig vår-festival” !

Gledelig jul 圣诞快乐!

Julevideo Kinaklassen 2018/2019 from Møre Folkehøgskule on Vimeo.

Klassealbum 2018/2019

Velkommen til Kinaklassen!

Hei, 
Jeg er Panda Kristian. Jeg er kinaklassens permanent elev. Velkommen til Kinaklassen.?

Jeg heter Kristian Pand.

Kina – vår reise

Bleke, slitte vegger følger oss på hver side i det vi beveger oss i retning det vi håper er utgangen. Vi går samlet, men hver for oss. Noen her, noen der. Ingen snakker. Det trengs ikke. Vi er alle klare over hva som skjer. Forberedt? Nei, det er vi ikke, men vi vet. Vi vet at bak døren vi søker finnes det kun én vei. Én vei som vi alle må følge. Uten spørsmål, uten stans. Luften er blitt tyngre. Så tung at hvert trekk ned i lungene krever en tanke. Jeg beveger blikket sporadisk omkring meg. Først på gulvet, det er skittent. Hadde det ikke vært for den sykelige hvite fargen på flisene ville jeg ikke lagt såpass merke til det. «Hvor er alle sammen?», tenker jeg. Det er kun oss. Ei et ukjent fjes, men det er kanskje like greit. Vi trenger ikke flere forstyrrelser. Ikke nå. En søppelkasse står alene langs veggen – tom –  bortsett fra et stykke papir som balanserer elegant på kanten. Tankene går et øyeblikk tilbake til gangen hjemme på skolen i det jeg ser opp på taket – det er lavere enn vi er vant til. Det ligner et ruteark til en som har kjedet seg. Du vet. Når du sitter i timen eller i et møte og – i et håp om få tiden til å gå fortere – danderer arket med et mylder av streker og figurer. En rute her, en rute der. Noen av takplatene mangler. «Er det planlagt?», lurer jeg på for meg selv, «Én plate borte. Så tre tilstede. To borte. To tilstede». Slik fortsetter det. Spesielt rent er ikke taket heller legger jeg merke til. Rundt hver sving møter vi de samme slitne fargene. De samme råtne flisene og de samme veggene som har fulgt oss hele veien. Men stemningen har endret seg. Edvard sender meg et spørrende blikk. Han sier ingenting, men jeg skjønner hva han vil. Jeg svarer ikke, men nikker forsikrende tilbake. Rundt meg ser jeg bekymrede øyner. «Se her, se her!», sier Haibiao – enda lysere enn vanlig (om det går an). Døren er nå like foran oss. Var vi ikke allerede urolige, ville vi blitt det nå. Det er en dobbeltdør, grønn i farge. Noen steder er malingen skrelt vekk og rusten den en gang dekket kommer til syne. Sumin – som har ledet oss hit – kaster et siste blikk tilbake på troppen, legger hånden på håndtaket, og åpner døren.

Du har kanskje hørt historiene – det hadde i alle fall vi. Dette derimot, var noe helt annet. Å kalle det blendende ville vært en underdrivelse. Som et lyn fra åpen himmel blir vi møtt med blits fra alle kanter. En folkemengde omringer oss; høye rop og knuffing fra alle kanter. Himmelen er minst like blek som veggene vi nettopp kom fra. Sumin leder gruppen nobelt gjennom massen, men jeg hører et skrik, «Hjelp!». Jeg kjenner igjen frykten i stemmen. Jeg slenger blikket bak meg, og ser Coco aka Helene T. Som sagt, vi var ikke forberedt. Rundt henne står fire ivrige skikkelser, «Can I take picture, priis!?», «You so pretty! Here´s picture of my son. You marry!» Jeg tenker tilbake på Edvard og Marcus´ morgensamling om amerikansk fotball, svelger tungt og tar beina fatt. I full fart dundrer jeg inn og kaster de fire til side. Jeg får en rask takknemlig grimase, og vi løper videre for å finne de andre. Hvor enn vi snur hodet er det nok en lense, nok et menneske vi ikke kjenner – ellers er vi alene. «Hvor er de?! Hva skal vi gjøre?!» Jeg vet ikke hva jeg skal svare, så jeg sier ingenting. Jeg bare står der. Jeg ser ned på henne – håpet har forlatt ansiktet hennes slik det har forlatt mitt eget. Lenge står vi der – det føles i alle fall sånn – og knuffes frem og tilbake, synet nå dekket av sorte små sirkler fra all blitsen. Jeg lukker øynene, «det er her det skjer». Jeg hører en svak, kjent, stemme i et hav av gebrokken engelsk, men det er ikke Coco. Aldri har jeg opplevd noen leve opp til sitt navn på lik måte – verken før eller til dags dato. Lik en slegge møter en murvegg kaster klassens Supermann, Sindre T., seg gjennom menneskene. «Trenger dere en hjelpende hånd?», ytrer han lik en actionhelt, etterfulgt av et lurt glis. Coco og jeg utveksler et lettet blikk, og blir med Sindre ut av mengden. Snakk om en pangstart på studieturen.

Ok, nå var det kanskje ikke HELT som beskrevet over – det er tross alt 1. april. Men meget populære var vi absolutt.

Jeg har fått i oppgave å gi deg, du som nå leser dette, et sammendrag av vår reise gjennom Kina. Forhåpentligvis har innledningen vekket en liten interesse i deg og du er spent på å lese videre, eller kanskje du allerede er lei. Uavhengig er det mitt ønske å gi deg et så godt bilde av turen vår som lar seg gjøre, og så bestemmer du selv om du trenger en pause i all lesingen. Fordi det skal godt gjøres å komprimere over fire uker med eventyr til en side eller to. For å gjøre det lettere for deg organiserer jeg alt etter destinasjon, slik at du – om du måtte ønske det – kan bla ned og finne det som interesser deg mest. Så finn deg godt til rette og gjør deg klar til å bli med på en reise fra Beijings overraskende øde gater, gjennom Kinas rurale trakter og bakgater, til toppen av fjell (og verdens høyeste observasjonstårn), til et nærmøte med en av Kinas vakreste skapninger, til Shanghai – en by med flere skyskrapere enn Ørsta har rånere, og til slutt en ferd på bølgene gjennom et hav av tåke. Og så klart mat. Masse mat. Så med det sagt – la oss begynne.

Flyplassen(e)

Vår reise begynner på flyplassen (som med de fleste lange reiser). Ivrige og spente ansikter dukker opp en etter en, «Jeg er klar!», «Åh, som jeg gleder meg!». Du skjønner tegningen. Armert med Underberg (urtemedisin mot dårlig mage) og eventyrlyst begir vi oss ut på vår første flytur, Oslo – Frankfurt. Kort tid etter landing – i hastverk – slenger vi beina på nakken og løper til vårt neste fly, Frankfurt – Beijing. Det siste leddet mellom oss og Kina.

Beijing

Beijing var en perfekt første destinasjon. Oppmerksomheten vi fikk av byens befolkning var av middels grad (i forhold til i resten av Kina), området rundt hostellet hadde kun en håndfull severdigheter og gatene var overraskende nok mer øde enn en skulle tro. Sammen resulterte dette i en rolig start på det Kina har å by på. Noe som jeg nå – når jeg ser tilbake – absolutt var en god ting.
De første dagene besto av besøk av diverse museer og landemerker, blant disse Den Forbudte By og Konfucius museet. Besøket på den videregående skolen (med et navn for langt å nevne) var en unik og lærerik opplevelse som har satt dype spor hos oss alle. I lag med en god dose Jet-Lag ble utfluktene møtt med blandede følelser. 

Et vanlig syn disse første dagene. Selv Supermann trenger en hvil i blant

Det var kaldt i Den Forbudte By, men gode venner varmer

Slapp av – elevene sitter. Såå høy er ikke Edvard

Et høydepunkt fra vårt opphold i Beijing var reisen til Den Kinesiske Mur. Allerede ved morgengry kunne en føle nysgjerrigheten i luften og smaken av eventyr i munnviken. Bussturen tok et par timer, men i lag med gode venner og god musikk kan en evighet passere på et øyeblikk. Vel av bussen og med ivrige steg rasket vi oss opp til muren. «Der er den!», «Wow, se der!», hvisker vi oss i mellom. Muren vi alle har hørt om. Muren vi alle har sett, og muren vi alle har hatt et ønske om å én gang kunne føle under våre føtter. Der var den. Oppe på et av murens mange tårn skuer vi utover landskapet. Det prektige skaperverket slynger seg over og imellom fjellene så langt øye kan se – et magisk syn som fortjener et par minutters stillhet. Ett minutt for å skjønne hvor du faktisk er – ett minutt for å ta inn og sette pris på opplevelsen. Slik var det. Utenom det faktum at jeg klarte å kaste fotballen til Edvard i en bekk, og deretter presterte å tråkke uti, for så å måtte traske videre med en våt sko (du kjenner følelsen), var dette den første av mine topp tre beste dager i Kina.
Ellers i Beijing besøkte vi sommerpalasset (et mer romantisk sted skal du lete lenger etter), ble imponert til de grader av et Kung Fu-show, og danset litt bugg med lokalbefolkningen.

 

Wow, sier nå jeg

“Du, Kaja? Tror du de har et treningssenter der borte?”, spurte Marcus nysgjerrig. Kaja himlet med øynene

Togtur

Neste steg på reisen var den beryktede 22-timers togturen. «22 timer med tog? Åh, herregud…», var det noen som sa. Lærerikt var det da (i den forstand at antagelser sjelden lønner seg) at togturen slettes ikke var så ille. Snarere tvert imot. En mer autentisk kinesisk opplevelse hadde vi ei hatt før øyeblikket vi trillet koffertene våre inn i de trange gangene og de enda trangere rommene. «Men, Sindre? Jeg har hørt at dere bodde på første klasse?» Ja, ok da. Sant nok, men teltene Sør-Amerika den gang slo opp på plenen utenfor matsalen hadde mer plass enn dette. I forhold til resten av toget derimot levde vi som konger og dronninger. Turen mange av oss en gang hadde stilt oss skeptisk til viste seg å bli 26 flotte timer – for i lag med gode venner og god mu.. Ja, du skjønner hva jeg skal frem til. Spesielt spennende var det å fra tid til annen skue ut vinduet og se hvordan landskapet sakte, men sikkert endret seg fra triste, gråe sletter, til frodige og fargerike åkre – i det vi nærmet oss vår neste destinasjon, Chengdu.

Det var mindre enn det ser ut som. Jeg lover

Chengdu

I Chengdu fikk vi endelig en smakebit av det mange av oss hadde ventet på. Levende gater (og bakgater), et sortiment av severdigheter med gåavstand, og ikke minst, mer oppmerksomhet. Det høres kanskje litt pompøst ut å snakke om denne «oppmerksomheten» hele tiden, men kom til Kina så skjønner du hva jeg snakker om. Antall mobiltelefoner med våre fjes i galleriet ligger nok på flere hundre.
Chengdu var en fryd å oppleve, men med unntak av et museum (hvor vi bl.a. ble forfulgt av en horde ivrige ungdomsskoleelever armert med blits og Snapchat-filtere) og et besøk til verdens eldste fungerende irrigasjonssystem, og Sichuan-opera gjorde vi ikke så mye her. En dag ingen av oss vil glemme derimot var like rundt hjørnet. Dagen vi alle hadde gledet oss til siden vi med engasjerte stemmer jublet i klasserommet. Vi skulle stelle pandaer.

Bak kameraet står det 240 utålmodige ungdomsskoleelever som venter på autografene våre

Sånn går det når du photobomber bildet mitt, Marcus. Bak ser du en bit av verdens eldste irrigasjonssystem

“Jeg vedder på at jeg klarer å sparke like høyt som skulderen din.”

Pandaparken

Dagen i Pandaparken ga oss alle et stort smil om munnen (som vedvarte dagen ut). Oppsummert kan den beskrives som følgende: Skuffe pandabæsj, knuse bambus, «Åååee!», mate/klappe pandaer, og en liten bønn til oven om at denne pandaungen ikke skulle falle ned. Også så vi også rimelig kule ut i uniformen tør jeg å påstå!

“Ikke fall, ikke fall, ikke fall!”

Nytt album ute 11. April, 2018 – Panda Posse. Check it out

Leshan

Neste dag hoppet vi på bussen og fortsatte videre. Midtveis til neste destinasjon stanset vi innom Leshan, hvor vi var så heldige å besøke verdens største Buddha, som – hugget ut i en fjellvegg – skuet mektig ut over landskapet.

“Bruk det bildet, Sindre! Se hvor høy jeg er” – Marcus 2018 (i midten bak)

Emei-fjellet

Den neste store opplevelsen finner sted – ikke i Chengdu – men det store, det sagnomsuste, Emei-fjellet. Tidligere hadde våre sko for det meste blitt brukt på flat mark og asfalt. Nå derimot var det trapper som gjaldt. Mange trapper. mange trapper.. Dagen jeg nå skal fortelle om er nummer to på listen over mine tre favorittdager. Turen begynte rolig nok med en times tur opp til et kloster. Her hadde vi vårt første møte med områdets nye leietagere – apene. Søte, men dødelige. Ok, det er å ta i litt vel mye, men det skal godt gjøres å fortelle om et møte med aper hvor ingen er så uheldige å kjenne litt ekstra på pulsen i det en hårete og (litt for) begeistret hånd røsker tak i enten sekk eller veske. Denne gang var det Birgitta sin tur. Men du kan puste lettet ut; Haibiao til unnsetning. Videre spaserte vi samlet opp noen trapper – ned noen trapper, men ei visste vi at dette kun var begynnelsen. For de som ville var det mulig å ta en litt lengere tur, en «runde» som det ble kalt. Jeg, Marcus og Håvard tok gledelig på oss denne utfordringen og trasket i vei. Et lite stykke opp møtte vi på nok en flokk med aper, men denne gangen var det et nærmøte uten like. Du har sikkert sett Ringenes Herre. Se for deg nå, scenen hvor Gandalf stirrer døden selv i hvitøyet i det han ytrer med hårreisende kraft, «You shall not pass!» Så sto vi der da. Bak oss – veien ned, foran oss – 15 aper, hvor den største voktet over en trang plankebro. Men ikke søren om vi skulle noen annen vei enn rett frem. Med kunnskap fra Animal Planet og Discovery Channel visste vi at det beste var å holde hodet kaldt, ingen brå bevegelser og la apene komme til oss. Én etter én marsjerte de nysgjerrig bort til oss (én snek seg tett innpå fra oven og klarte nesten å gi Marcus tidenes overraskelse), men etter litt (og etter å ha smakt litt på leggen til Marcus) sa de seg ferdig med oss, og spankulerte arrogant inn i buskaset. Det var med adrenalin i blodet vi fortsatte videre, og jo høyere vi kom, jo vakrere ble det. Det var riktignok en god del tåke, men synet er ikke alltid nødvendig for å kunne ta inn moder jords skjønnhet. Turen var lang (seriøst), og rundt hver sving, opp hver topp ble vi møtt med nok et syn av – du gjettet det – trapper. Noen gikk ned, noen opp. Vi kjempet oss derimot til toppen (av «runden», ikke fjellet), og etter om lag 6,5 timer og 565 etasjer var vi godt fornøyde med oss selv. Men med halvannen time igjen til siste buss´ avreise var det ei tid for å hvile. Vi hev i oss en Snickers og en Red Bull, og fortsatte med å løpe (ja, løpe) ned fjellet. Vi rakk bussen med ti minutters margin. Totalt 8 timer, 47 km, 40000 skritt, 1900+ høydemeter og (etter egen beregning) mellom 10000-13000 trappetrinn.
Neste destinasjon – Guilin. Fremkomstmåte – fly.

“Å, nei!”, skrek Håvard. Ei visste han at Marcus kun poserte for et bilde

Over oss ser du restene av et tak etter steinras. Videre opp ser du fjellet som ødela det.

Han virket langt mer truende i virkeligheten. Jeg lover

Guilin, Yangshuo og Lilong barneskole

Vårt første besøk i Guilin var kort. Allerede dagen etter innsjekking reiste vi videre; så mangt å oppleve. De neste dagene var en sann glede. Etter en busstur til Yangdi seilte vi ned den praktfulle Li-elven med bambusflåter, og bega oss videre til Yangshuo. Som du sikkert vet er vi i Kinaklassen så heldige å få muligheten til å støtte og undervise i engelsk på Lilong barneskole. Bare én av de mange fattige barneskolene her i Kina. Øyeblikket vi alle hadde forberedt oss på siden skolestart lå på horisonten. Gledet vi oss? Ja, det gjorde vi absolutt. Gruet vi oss? Ja, det gjorde vi òg. Det er ikke bare bare å lære bort engelsk, i Kina, til 20 barn, kinesisk (tro meg).
Ett stykke sykkeltur senere. Fra første sekund inn porten ble vi tatt imot med åpne armer og forventningsfulle blikk. Selv underviste jeg i 1. klasse sammen med Eva, Else-Lill og Nicholas – noe som jeg er i høyeste grad fornøyd med. Fort lærte vi at vi ei behøvde å forstå hverandre godt for å kommunisere. Fungerte ikke språk, mimet vi heller. Fungerte ikke miming – vel, så fikk vi oss en god latter. Uvanlig var det heller ikke at barna trippet bort og delte ut godteri til oss; sultne skulle vi ikke bli. Utenom undervisningen jobbet vi som klatrestativ, hoppetauholdere, sangere og tautrekkere. Vårt besøk på håpskolen (om enn kun to dager) vil evig ligge kjært begravd i hjertene våre; vel fortjent en pollplass som én av mine favorittdager. En fredfull og magisk sykkeltur hjem i nattemørket fungerte som prikket over i-en på en allerede herlig dag. Mektige fjell strakk seg oppover omkring oss og dannet mystiske silhuetter på stjernehimmelen.

En uforglemmelig tur på Li-elven med godt selskap

Et førsteklasses bilde om sant skal sies!

Det var arrogant å tenke seg selv immun mot sykdom. Etter to uker med stadig endring i temperatur og luftfuktighet, samt sterk mat og travle dager, tok sykdommen oss én etter én. Det hjalp heller ikke at vårt besøk til «Impression of Liusanjie» – et vann-show av imponerende skala ulikt noen annen forestilling jeg har opplevd – utviklet seg til en desperat søken etter ly. Vinden og regnet – som først fungerte som et stemningsfullt kompliment til forestillingen – tok seg raskt opp; den perfekte storm. Overraskende er det ikke akkurat da at flere av oss ble syke. Aklimatiseringsproblem, som jeg har fått det beskrevet som (ruller av tungen, eller hva?), pluss busstur er en dårlig kombinasjon.

God timing eller skjermbilde av en video? Jeg velger det første

Risterassene

Neste stopp på ferden var risterrassene i Pingan. Bussturen var lang og veiene var dårlige. Det krevde stor konsentrasjon å holde frokosten der den hørte hjemme mens bussjåføren oppfylte sin drøm som rallysjåfør. Vel (relativt) fremme på hostellet kom det da ikke som en skuffelse at den 5-6 timer lange vandringen på risterrasene ble kuttet ned til en snau time (grunnet dårlig vær). Utsikten derimot var vel verdt turen, og synet av tåken som rullet elegant over de storslåtte dalene bringer lengsel til mitt sinn.

“Se her! Se her!”, ropte Haibiao til de to syke. Du kan se begeistringen i øynene våre

Der vettu! Bedre form neste dag – bedre smil. Bak oss ser du Drageryggen.

De Gule Fjellene

Neste på listen over mest nevneverdige opplevelser er De Gule Fjellene. Den mest spektakulære og praktfulle naturen jeg noensinne har beskuet. Fra Tunxi reiste 19 av oss (resten brukte dagen (og neste) til å utforske nærområdet) med buss i retning eventyr. Vi begynte vår vandring ved foten av fjellene med brusende blod og sprang i steget. At det var trapper vi skulle bestige fjellet med var vi klar over, men slik vi beseiret Emei skulle det ei bli et problem. Turen opp var som rett ut av en fantasiroman. «Det snør på fjellet», hadde vi hørt. Og det gjorde det. Jo høyere vi kom, jo tykkere ble tåken. Det raslet fra snø og is som stupte ned rundt oss. Under sålene var isbelagte trapper. Med hettene på kjempet vi oss videre oppover, og etter tre timer entret vi inn i hotellet. Dagen som var forbi hadde derimot gitt oss kun en liten smakebit av hva fjellene hadde å by på. Som barn før julaften la vi oss spente på neste ekskursjon – vi skulle se soloppgangen.

Nok et cheesy Titanic-bilde. Det morsomme er – de visste ikke at jeg tok bilde

Klokken fem begynte neste dag. Jeg spratt opp av sengen og ut av døra. Den klare stjernehimmelen lyste opp landskapet. Ei en lyd å høre. Et snøfnugg danset lekent ned fra oven. Det var fredfullt. Gruppen samlet seg og vi gikk. Marcus, som påsto at «det er ti minutter til vi skal dra – jeg kan sove litt lenger», kom løpende etter. Fremme ved observasjonspunktet fant vi oss en plass (mellom de ørten fotografene tilstede) og ventet i spenning. Vi ventet en stund, så litt til, men til slutt var tiden inne. Lyder av begeistring hørtes omkring oss. Lik en gyllen, glødende ball gled solen langsomt opp over horisonten og fanget hvert øye tilstede. Tåken fra fjellene ga akkurat nok beskyttelse fra lyset til at vi kunne nyte øyeblikket for alt det var verdt. Etter tidenes start på dagen fortsatte vi med å vandre langs fjellene. Naturen var ulikt noen annen jeg har opplevd. Hvor enn du så strakk mektige fjell seg opp mot himmelen, bedekt av snø, plantelivet omkring oss; krystallisert, solen skinte og alt var herlig. Dagen ble tilbrakt slik – i ekstase – de neste 6 timene. Selvsagt er det da at den fortjener en plass på listen over mine favorittdager (som opprinnelig besto av tre dager, men som jeg nå skjønner må utvides).

Et fortryllende øyeblikk!

Hva sa du? Den flotte bakgrunnen komplimenterer disse enda flottere guttene? Takk

 

Det var sjeldent jeg klarte å la være å måpe. De Gule Fjellene – en eksplosjon av sanseintrykk

Hangzhou

Bussen – som nå føltes som nok et hostell – tok oss videre til Hangzhou, hvor vårt første stoppested var Zhejiang universitet. I motsetning til de to andre skolebesøkene derimot, var vi her kun nok et ansikt i et hav av ansikter (ish). Ellers ble tiden i Hangzhou brukt til vandring i lokalområdet, pruting i Silkegata og en tur (og for noen av oss – en båttur) rundt West Lake.

Sove på bussen? Er du sikker på det?

Lei av å gå? Ingen benker i nærheten? Ta en båttur på Westlake. 150 yuen for 1 time. Special price for you, my friend

«Hei, du! Blir du med til Shanghai? Ja? Herlig!»

Godt var det, at turen til Shanghai var preget av roligere utflukter og hele to fridager. Etter nå fire ukers reise gjennom Kina ankom vi vår siste destinasjon (før Japan), med merkbart mindre energi og tunge føtter. Men, hvile derimot, det ville vi ikke. Du husker kanskje hva jeg innledet med? At Shanghai har flere skyskrapere enn Ørsta har rånere? Det kan du banne på (selv om det er et nært kappløp). Og vi besøkte den høyeste av dem alle – Shanghai Tower. Med en massiv høyde på hele 632 meter, og et observasjonstårn på hele 546 meter, står Shanghai Tower som en kjempe og verner over byen. De andre byggene; som busker for trær. Etter en tur i verdens raskeste heis (og med nok dotter i ørene til å mette en familie på fem. Nei, vent.. hæ? Glem det) stirret vi utover byen. Bygninger så langt øyet kunne se. Små maur skyndet seg langs gatene langt der nede. Et sanseinntrykk til de grader!

Spiderman hadde kost seg her

Også verdt å nevne har vi vært så heldige å ha tatt med oss solværet (nesten) hvor enn vi har dratt, og dagene i Shanghai var av de varmeste. I 27 graders varme besøkte vi The Bund (en vakker gate langs vannet), Shanghai-museet (ikke 27 grader varmt) og diverse handlegater. Vi hadde fem dager i Shanghai – og de ble brukt godt. Leser du bloggen vår jevnlig har du sikkert fått med deg turen Marcus, Edvard, Jon-Marius, Adrian og jeg tok til skreddermarkedet (Edvard har skrevet et innlegg om dette; les, les!). Kort fortalt er vi nå alle eiere av skreddersydde dresser; smukke som få. Deretter, ferdig med to fridager og koffertene fulle av suvenirer, kosedyr fra arkader (Egil er en mester på klomaskin) og flere kilo te (en gjeng av oss dro til Tea City) – var vi klare for Japan. Men først, båttur.

Fem skreddersydde dresser, takk

Noen tråkket Edvard på foten. Vet ikke hvem

Båt fra Kina til Japan

Så her sitter jeg da – på båten. Hadde du spurt meg om et bedre sted å skrive blogg hadde jeg ikke visst hva jeg skulle svare.  Jeg sitter her nå i lugaren – Edvard tar seg en velfortjent blund, Marcus stirrer tankefullt opp i taket (kanskje han tanker tilbake til tidligere eventyr), nede i gangen lyder en kjent latter (det var Vilde og Ronja som delte noe morsomt). Helene T og Kaja stakk nettopp snuten inn døra og lurte på hvordan det går. Livet på båten er fredfullt. Det er vi nok alle enige i. Øyeblikket vi steg om bord merket jeg en ro falle over oss alle. Ute strekker havet seg endeløst til alle kanter. Fra tid til annen passerer vi en liten øy. Livet på båten er fredfullt.

Ferdig med sikkerhetskurs og klare for storm! (Men helst ikke)

Tro det eller ei – tøffe som vi ser ut – så var det Barbie Girl vi sang

Siste ord

Jeg velger å ende her (det er riktignok heller ikke så mye lengre jeg kan skrive). I morgen ankommer vi Japan – og jeg gleder meg. Veldig. Som mine avsluttende ord vil jeg dele hvor ufattelig takknemlig jeg er for å ha muligheten til å kunne reise på et slikt eventyr sammen med de beste av mennesker og de to beste lærerne en kan tenke seg. Sitter du – som meg for over et år siden – og vurderer folkehøyskole; gjør det! Jeg har ei et snever av anger for å ha begitt meg ut på denne reisen (ikke bare studieturen, men hele året). Til de av dere som har lest med meg hele veien gjennom Kina; takk for at du ble med på reisen. Og til dere som falt av på veien (selv om du ikke leser dette); takk for at du ga meg litt av din tid. Nå skal jeg nyte den siste dagen på båten. Takk for meg.

« 1 of 3 »

Kinaklassen fikk besøk av Michael Larsen

Michael Larsen på Den kinesiske mur

Dagen før vinterferien fikk kinaklassen besøk av Michael Larsen som gikk på linja Kina – Midtens rike for noen år siden og tar sitt tredje års språkstudie på Beijing Language and Culture University 北京语言大学. Michael fortalte hvordan det er å være gjestestudent i Kina og sitt liv i et fremmed land. Klassen stilte mange spørsmål knyttet til studieturen som begynner 27.februar og fikk en god del råd og tips fra Michael. Nå er mange i klassen så klare for den store reisen og gleder seg veldig til turen.

Continue Reading >>

Filmen om vår studietur 2017 er ferdig:-)

Tiden etter påsken har blitt brukt til forberedelser for seminaret om studieturen, foredrag på forskjellige skoler om Kina og Japan, matlaging, turer Ørsta og Volda i knallfint vær og trening i gymsalen.

Mandag 1. mai gjennomførte klassen et flott seminar for hele skolen med gode tilbakemeldinger. Truls og Gunnar har hatt på seg ansvar for å redigere en film om studieturen. Vennligst klikk:-)

Reisealbum 2017

Eventyr på Huangshan!

20160312-20160311_selfie

Da var det altså Baby-Jørgen + Ingvild x2 som skulle skrive blogg om kinaklassens eventyr i Tunxi og Huangshan (De gule fjellene).

20160312-IMG_7331

Den gamle gata i Tunxi

På tirsdag startet vi togturen fra Beijing. Togturen var altså ikke mye mer spennende enn fra de tidligere togturene som vi har hatt. Nudler ble spist, kort ble spilt, klaging over høylytte kinesere og dobesøkene var like ‘’kjekke’’ som alltid. Neste dag (20 timer senere) ankom vi (endelig) Tunxi! Vi startet dagen med frokost på PizzaHut. Resten av dagen var til egen disposisjon. Vi tre (Gullungene til Sumin) utforsket Tunxis kjente handlegate fra 1400-tallet, og avsluttet vår vandring med en kopp kaffe på en koselig cafe som befant seg i hjertet av gaten. Det ble en tidlig kveld for å lade opp til vår lange ferd på De Gule Fjellene dagen etterpå.

20160310-IMG_2441

Landsbyen Xidi

Før vi begynte vår store vandring stoppet vi innom landsbyen Xidi, en liten landsby fra Ming-perioden (1368-1644) som er kjent for sin arkitektur og steintekanner. Der fikk vi omvisning rundt omkring i landsbyen og vi fikk også komme inn i husene til lokalbefolkningen. Til tross for den bitene kulden, så var det en fin opplevelse å få se denne kulturrike lille plassen som befinner seg på Unesco kulturarvliste.

20160310-DSC_0373

På vei opp

20160310-IMG_2527

Fantastisk utsikt

ENDELIG var det på tide å starte på de mange, mange trappetrinnene opp fjellet. Over natten hadde det kommet snø og is, slik at det så ut som en vinterlig januar istedenfor en vårlig mars. Det var en slitsom tur i vakre vinteromgivelser. Fra start til mål brukte vi 4t. På veien til hotellet som vi skulle overnatte på gikk vi innom vakre utsiktsposter, blant annet ‘’ Begining to believe’’. På grunn av mye tåke så ble de dårlig sikt på disse stedene, men det klarnet litt til tider. Det ble en tidlig kveld slik at vi skulle være opplagte for soloppgangen TIDLIG neste morgen.

20160310-Praktfull soloppgang_01

Praktfull soloppgang

20160310-Praktfull soloppgang_02

Soloppgang på De gule fjellene

Klokken 05.00 våknet vi opp som solstråler og klare for å gå til utsiktspunktet der vi skulle se soloppgangen. Det var på ingen måte noe som helst form for klaging på at det var umenneskelig kaldt der vi sto og ventet på at sola vår skulle komme for å treffe oss oppe på fjellet. Etter mange timers venting (dvs. 45min) kom endelig sola, sammen med sin gode følgesvenn, nemlig ‘’Skodda’’! Til tross for tåken ble det virkelig et vakkert syn som varmet våre iskalde kropper. Etter en god og solid frokost (kjeks og boller) fortsatte vi turen over de gule fjellene. Topper ble besteget og utsiktspunkter besøkt, blant annet steinen til Nuwa som også er kalt for ‘’Flying-over stone’’.

20160311-IMG_7316

Flying-over stone

Det høyeste punktet vi besøkte var Guang ming ding som var på hele 1860 moh! Herfra gikk det nedover, oppover, nedover, nedover, litt oppover, nedover og deretter bare nedover. Alle kom seg helskinnet ned med brennende lår og legger som slutt resultat. Vi hadde lagt bak oss 2 mil med trapper som vi til sammen brukte 5t på. Turen var fantastisk!

20160311-IMG_2628

Fin utsikt på toppen

Vi sitter nå igjen med mange inntrykk av den spektakulære naturen som de gule fjellene hadde å by på. I morgen fortsetter vi vår ferd til Hangzhou.

Hilsen Jørgen Baby og IngvildX2

Reisealbum 2016

Blogging fra Beijing

20160306-DSC06157

Denne gangen er det Simon som blogger fra Kinas hovedstad, Beijing

Etter oppholdet vårt i Yangshuo sto turen endelig for Beijing. For å komme oss hit måtte vi igjen by oss ut på en lang togtur. Denne gangen var vi derimot booket inn på første klasse, noe som gjorde det til en betydelig lettere tur enn forrige gang. Da vi kom frem om morgenen sjekket vi inn på ungdomshostellet vårt, før himmelens tempel var det første som sto på programmet. Dette er et av de viktigste landemerkene fra Beijing, som består av et sirkelformet tempel på en forhøyning av hvit marmor. Her tilbrakte vi et par timer, før vi dro tilbake til hostellet. Om kvelden besøkte vi et turistmarked noen kilometer vekke fra hostellet, som viste seg for å være en ypperlig plass for å prute!

DCIM101GOPROG1969969.

himmelens tempel

Dag 2 begynte med at vi dro til Longtanparken i Chongwen, like øst for Himmelens tempel. Mens vinden blåste og temperaturen var nær null grader, hadde vi tenkt å prøve å få varmen i oss med hjelp av litt morgengymnastikk. Dette ble derimot aldri noe av, men rundt omkring i parken var det likevel flere ting som varmet, hvor folk drev med alt fra kung-fu til badminton.

20160305-DSC06035

I longtanhu-parken danset Siri, Ingvild, Eva, Emilie og Rose sammen med lokal folk

20160305-DSC06037

Siri og Katrine viste Kungfu i Longtanhu-parken

Etterpå dro vi til Yiheyuan(Sommer Palasset), som er et slott fra antikken som ligger på en høyde på cirka 60 meter og grenser til en sjø. Slottet i seg selv består hovedsaklig av en mengde palasser og hager.

20160305-DSC06096

Eirik og Simon ved Kunming-sjøen i Sommer Palasset

20160305-DSC06114

I Sommer Palasset

Søndagen var den mest innholdsrike dagen vår i Beijing, hvor flere aktiviteter sto på programmet – en av dem var å få et gjensyn med selveste Master An! Det er og verdt å nevne at en tidligere elev fra Kinaklassen var med oss i dag. Han het Michael, og studerer for øyeblikket i Beijing.

Den første tingen vi gjorde var å besøke den forbudte by. Dette er selvfølgelig en viktig begivenhet, men da det var tidlig på dagen og temperaturen enda ikke hadde tatt seg opp siden fredag sto kanskje ikke entusiasmen på det sterkeste under besøket.

20160306-DSC06202

I Den Forbudte By, Michael Larsen ble med oss

Etter den forbudte by dro vi til to templer – et konfusiansk tempel og et som handlet om Buddhisme. Her fikk vi blant annet gjennomført et buddhistisk ritual som gikk ut på å tenne en slags fakkel mens man tenkte på et ønske.

DCIM102GOPROG2930499.

Buddhistisk ritual i Lama templet.

20160306-DSC06320

Jørgen og Eirik i det konfusianske tempelet

Etter en lang dag dro vi tilbake til til hostellet, hvor vi slappet av i noen timer før vi dro for å spise and. Med oss nå var den tidligere kung-fu læreren vår, Master An. Det var en veldig hyggelig kveld og selv om språkbarrieren var der, var det tydelig at alle satte pris på gjensynet.

20160306-DSC06346

Vi traff Master An i Beijing!

Den nye uken ble startet med en høyst etterlengtet attraksjon – turen til den kinesiske muren. Etter en to busstur på to timer var vi fremme med Mutianyu, hvor vi hadde valget mellom å ta en gondolheis eller gå i 30 minutter for å komme oss opp. I dag var været overhode ikke noen ulempe, hvor solen skinte og det var frisk bris. Litt småkjølig var det kanskje, men det var uansett greit å få litt variasjon fra det tunge klimaet i Beijing. Etter å tilbrakt to gode timer på muren, dro vi ned igjen. Nå var mulig å ta en slags bob-sklie for å komme seg ned. Senere på dagen sto et kung-fu show på programmet. Ingen visste noe om hvordan det skulle være på forhånd, men det viste seg å være veldig underholdende.

20160307-DSC06391

På Den Kinesiske Mur

20160307-DSC06367

MUTIANYU – Den kinesiske Mur

20160307-DSC06564

Kungfu Show

Da var bloggingen over fra Beijing, og Kinaklassen ser nå spent frem til nye eventyr!

Reisealbum 2016