Kina – Midtens rike 中国班

Møre Folkehøgskule

I love GY

Yoyo, godtfolk. En liten hilsen fra CHINA! Xiao og Hvete her.

Reisen fra Beijing tok oss videre til sørlige Kina. Rettere sagt Guizhou provinsen. Klassen ble delt inn i to grupper når en flytur stod for tur. Den første gruppen reiste før hanen galte og andre gruppe litt senere. Mens gruppe 2 chillet på flyplassen tidlig på morgenen (typ Zao shang hao), stresset Haibiao som måtte ta på seg Sumin sin rolle som andemor. Det hjalp heller ikke at flere ble tatt inn i buret for å fjerne lightere og powerbanker fra bagasjen (buret var rett bak skranken om noen ble engstelige). Sikkerhetskontrollen gikk greit nok. Alle kom igjennom og bare halvparten ble befølt.

I can´t even read Chinese.

Etter 3 timer med turbulens, overaskende god flymat og en lang busstur ankom vi Guiyang. Både stemningen og maten var helt annerledes (slått i trynet av sterk mat). I motsetning til Beijing så var Guiyang en mer naturrik by. Store skyskrapere med neon lys, men den hadde fortsatt en type fredelig stemning over seg. Spesielt på veien opp til Longfu tempel vi besøkte når vi skulle se frittgående aper i Qianling parken. Hele området var dekket av blomster, fjell og en enorm mengde kinesere. Nok engang var de norske apene en stor turist attraksjon for de lokale. Selvfølgelig så var de faktiske apene også ganske interessert i oss. Spesielt stakkars Aina som ble bitt. Ouch! Gunnar og Amanda fikk plutselig veldig hårete og klumpete legger, men overlevde uten skader. Klassens egen ape Truls fikk prøvd seg på den kjente kinesiske retten stinkende tofu. Tror vi kan ærlig si at den ikke falt i smak. Litt i sterkeste laget for både smak og lukt.

Sjarmøren av aper og barn, vår egen Gao Amanda.

En viktig ting å nevne er at fjorårseleven (og Haibiaos erkefiende) Erik kom inn i bildet. Bokstaveligtalt.

Æsj, not you again.

Hostellet vi bodde på var utrolig koselig. Xiao og Hvete, aka ”vi” havnet på seksmannsrom med Truls, Ingrid og våre kjære lærere. Her hadde vi det utrolig festlig. Første kvelden startet Truls og Xiao en biljard konkurranse med hostellets ansatte, som ble livestreamet til deres venner. Vi var dessverre ingen match mot deres (antatte) mange timers trening, og tapte et par runder før blant annet Erlend, Gunnar, Hvete og Erik ble med for å prøve å gjenopprette kinaklassens ære. Taperen av hver runde måtte ta 5 push-ups for hver ball det laget hadde igjen på bordet. Kinaklassens modige representanter fikk en treningsøkt man ikke skal kimse av. Men Møre vant tilslutt! Tapte rundt fire ganger først^^ (men detaljer..>_>).

En av de mange gangene vi tapte…

GuiYang var fint om dagen, men fy.. man burde være der om kvelden. Byen våkner opp når solen går ned. Farger, mennesker og musikk fyller gatene. I byens små parker fikk vi blant annet se flere gjenger med eldre damer, og andre, som danset rund omkring. Jeg (xiao) klarte ikke å motstå fristelsen til å henge meg på og etter to kvelder med erfaring fra forskjellige grupper fant jeg ut at de spenstige eldre damene ikledd hvitt var mitt crew. Dette er absolutt noe Norge burde kopiere. Flere parker med organisert dans (og offentlig treningsapparater). Når jeg blir pensjonist skal jeg bli en dansende gammel dame i parker rundt i Norge, så hvis noen ser meg da er det bare å henge seg på 😉

Vill Hvete i byen på nye eventyr.

Vi besøkte også Huanggoushu fossen. Igjen ble vi møtt av utrolig fin natur, det var også utenfor turistsesongen, så det var ikke overfylt med mennesker. Til samtlige i kinaklassen sin forferdelse endte ikke kinesernes forkjærlighet for trapper med muren. Litt støle gikk vi for å oppleve alt det turen til fossen hadde å by på av vakker natur og innsatsen for å få alt det menneskeskapte til å passe inn i omgivelsene. Stien vi fulgte ledes oss inn i fjellet, bak fossen og vi kunne se på landskapet ut gjennom vannet. Selve fossen pleier å være fylt over randen med vann om sommeren (noe som den beklageligvis ikke var nå), men heldigvis for oss betydde det at ingen ble gjennomvåte når vi gikk inn og under fossen.

Den tålmodige delen av klassen som ikke løp fra Haibiao og hans kamera.

Vi besøkte også to interessante steder når vi ferdet gjennom Miao området. Det første var et tekstil arbeidssted. Det bemerkelsesverdige her var at de brukte fjellvoks og blant annet indigo til å farge tekstil. Det de gjorde var å pensle på voksen i de mønstrene som skulle forbli ufarget. Etterpå ble voksen fjernet og man endte opp med mange nydelige mønstre. Det tok noen dager før tekstilet ble ferdig, alt avhengig av størrelsen og mengde forskjellige farger som ble brukt. Ikke bare var prosessen kompleks og tidskrevende. Resultatet var også billig. Dette endte i at Kinaklassen stod for noen yuan lapper hver i donasjon til arbeidet og samtlige i klassen pakket et stykk fancy veggbilde av tøy i kofferten sin den kvelden.

Nå maler vi med rød…

Det neste stoppet var i en landsby dedikert til papirlaging. Dessverre var første møtet ett litt vel nasty toalett for både jentene og guttene. Vi overkom ubehaget og fortsatte videre inn for å se på skapelsen av det tradisjonelle papiret. Det inkluderte både bark, vann og en god del tålmodighet. Erfaring var nok også et must. Han vi fikk lov å se på hadde jobbet siden klokken 8 på morgenen (vi ankom byen rundt 4) og laget over 300 sider med tradisjonell kalligrafi ark. Det som var så fantastisk var at papirlagingen reddet landsbyen ut av fattigdommen. Det er en inspirerende historie om en ung videregående utdannet sønn som ved hjelp av sin kunnskap fant ut at trærne i området kunne bli brukt til å lage papir. Han kom også med nye oppfinnelser som bedret produksjonen. Her endte også kinaklassen med å gi en del donasjoner til den lokale økonomien. Flere kjøpte fine notatbøker og ruller, mens andre (*host hark* Amanda T og Anna) fant stor fasinasjon i en lokal unge.

Liang ge jiejie/ let me take a selfie.

På ferden vår møtte vi Miao folket, som er et minoritetsfolk i Kina. Det var obligatorisk å ha med en guide, som førte til at vi fikk møte Jackie (Jackie Chan anyone?). En super koselig kineser med mye kunnskap om minoritetsfolket og kulturen deres, og den beste engelsken vi hadde hørt på en stund. Det var for eksempel en skikk at alle gjester som skulle komme inn til landsbyen måtte drikke velkomstdrikk når vi passerte inngangen mens damene fylte horn og sang i tradisjonelle drakter (typ bunad). Sølvet på disse draktene hørtes ut som tusen kvitrende fugler når kvinnene ledet oss opp til lokalet. Jackie fortalte oss at hvis vi ikke ville drikke måtte vi synge en sang til dem, noe ingen gjorde første gangen det skjedde. Han oversatte også de lokale sangene damene sang for oss men vi spiste lunsj der. Det var for det meste viser om kjærlighet, noe som fikk en del av de yngre til å bli litt sjenerte, særlig med så mange kjekke gutter i publikummet (minus Gunnar og Erik).

Rødmende damer sjekker ut unge menn.

For å bedre oppleve Miao folket skulle klassen overnatte hos forskjellige familier i fjellandsbyen. Beklageligvis ble Marja syk mens Elin og Joakim ikke hadde følt seg på topp i forkant og ble derfor ikke med. Det å overnatte hos lokale familier var ikke det som satte hjertet i halsen for klassen, men heller den stille trusselen om at det kom til å bli kaldt. Selvfølgelig når man tror at en har forbered seg godt til noe tar man som regel feil. Virkningen ble noen røde kinn og pakker snytepapir morgenen derpå. Vi, Amanda T og Aina bodde hos familien til en barneskole lærerinne. Vi ble vist til fire senger på loftet og fant fort ut at skulle vi overleve den kalde natten måtte vi gjøre som pingvinene. Vi lå sammen to og to (noe som var varmt, og et lite pluss koselig). Heldigvis var huset til landsbysjefen nokså varm. (Liten fakta: ofte så ble medlemmer av den rikeste familien landsbysjefer. De er demokratisk valgt, i håp om at de skal bruke litt fra egen lomme for å forbedre landsbyen). Her ble vi servert god middag og frokost. De fleste falt om i stolen (en liten krakk passende Hvete mer enn andre) når frokost bestod av stekt ris og nudelsuppe. Det koseligste med hele oppholdet var underholdningen på kvelden med bål, lokal musikk og mye barnelek. Amanda T hadde såpebobler på plass og ble barnas store sjarmør.

The future is bright and full of bubbles (Kudos til Maciek).

En morsom hendelse fant sted når klassen måtte ut å skaffe mat selv. Vi, Ingrid og valpen Truls lot oss lett distrahere av dansende ALT. Truls vil blant annet lære å shuffle… Etter mange mislykkede forsøk på å prøve å bestemme hvor vi skulle spise fant vi tilslutt et sted. Første problem vi møtte var en språkvegg. Vi forstod ikke den første servitøren som løp av gårde fnisende da jeg (Xiao) spurte hva og stirret tomt på henne. Skulle vi gjøre oss forstått var kroppsspråk the way to go. Vi endte tilslutt opp med bord og bestilt mat, men fikk nesten kjeft da de andre servitørene ikke så at ho ene tok vare på oss. ”What are you doing?” ble møtt med store øyne når ingen forstod hva som skjedde. Episoden ble fort løst med et latterfylt ”Sorry” og maten dukket opp. Truls fikk prøvd ut sine kinesiske ferdigheter med lite hjelp fra resten. Tilslutt hjalp heltinnen Xiao med awesome kroppsspråk for ”takeaway”. Alien jakt er en populær hobby i kina og servitørene var ikke et unntak. Ofrene endte da med å være Ingrid og meg (Hvete). Det ble en kveld fylt med suksess, humor og gode minner.

To døde sjeler og en sjenert servitrise.

Vi avsluttet våre fire blogge dager i byen Kaili hvor vi prøvde å oppsøke ett stort nattmarked. Dessverre var nattmarkedet flyttet siden den blokkerte for trafikkert vei. Vi endte da opp med å traske rundt i byens mange gater. Photoshoot var da også en ting nok engang, men skal ikke henge oss for mye opp i det. Vi fikk et ”Vi dør” øyeblikk når vi bestemte oss for å gå ned i en mørk gate. Halvveis igjennom gaten slukket lyset seg og en typ rasle lyd skremte de fleste i gruppen. Last day in China…

Kudos til Hvete ^__^

Så i konklusjon har Norge har stort forbedringspotensial når det kommer til aktivitet i offentlige parker. Kinaklassen liker ikke trapper. Eldre damer som danser er super koselige. Og bare sjekk leggmusklene, i hvert fall på jentene. Toalettene krever en viss stabil squat 😉

Det er fortsatt utrolig mye gøyalt og lærerikt vi ikke har fått skrevet om. Det er vanskelig å få skrevet ned alt og iblant så har vi ikke ord for det vi opplever. Det er fantastisk her. Gleder oss til å fortelle dere mer.

Peace out, Xiao og Hvete.

[ngg_images source=”galleries” container_ids=”251″ display_type=”photocrati-nextgen_basic_thumbnails” override_thumbnail_settings=”0″ thumbnail_width=”100″ thumbnail_height=”75″ thumbnail_crop=”1″ images_per_page=”40″ number_of_columns=”0″ ajax_pagination=”0″ show_all_in_lightbox=”0″ use_imagebrowser_effect=”0″ show_slideshow_link=”1″ slideshow_link_text=”[Show as slideshow]” template=”/customers/c/e/5/kinaklassen.com/httpd.www/wp-content/plugins/nextgen-gallery/products/photocrati_nextgen/modules/ngglegacy/view/gallery.php” order_by=”sortorder” order_direction=”ASC” returns=”included” maximum_entity_count=”500″]

Previous Post

Next Post

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.