Hallaien godtfolk!
I skrivende stund befinner vi oss på toget fra Chengdu til Guilin. Vi har akkurat entret Guangxi-provinsen hvor vi skal være i noen dager. Nydelige omgivelser omkranser oss på hver side av togsporet, og tilbyr oss utsikter som en sjeldent ser. Sukkertopp-fjell! Eldgamle bygninger!
I går 15.50 gikk vi på toget og det skal være fremme 16.58, altså 25 hele timer. Bildene som inkluderes i dette blogginnlegget viser tydelig hvor trangt det er på dette toget, selv om det er andreklasse vi kjører. Så langt på vår reise har ennå ingen blitt syke (bank i bordet!) og formen er fin og god.
Martine er alltid så strålende blid!
Ingen kunne oppriktig forvente hvordan en slik togtur skulle være i går, så det var en blandet følelse før vi gikk på. Noen var optimistiske og likeglade, og andre bekymret seg for hvor tregt tiden antakeligvis ville gå.
Einar er fornøyd uansett hvor trangt det er!
Linn-Yi er bildesky, men stilte nå opp for dette her fornøyd nok!
Men her sitter vi nå. Tiden har flydd av gårde. Et par har fulgt uttrykket `Bedre føre var enn etter snar´ og tatt med seg en kortstokk. Andre har også tenkt vist i å ta med seg ekstra mengder med tørkepapir (kan også brukes som dopapir (unngå å kjøpe en med parfyme)) og Antibac.
Taper i sjakk… (Men spilte uavgjort mot neste karen til høyre der!)
Koselig å være såpass tett i tett med hverandre!
Tips #1 til din fremtidige Kinatur: Tørkepapir og Antibac er svært essensielle produkter som bidrar til å forsikre deg en hyggelig tilværelse i Store Vide Kina.
Provianten består hovedsakelig av nudler oppå nudler. Og mer nudler. Man kan få kokende varmt vann (forsiktig!) fra en kran bak her i kupéen. Sjokolade og snop er en viktig addisjon, som tilbyr litt nødvendig variasjon fra nudler – som, uansett smakstilsetninger, kan bli temmelig tamt og ensidig i lengden.
Først litt varmt vann, deretter tilsett krydderet og annet nødvendig. Tilsett enda mer vann, rør, og la stå i 5-8 min med lokket på. Bonn appetitt!
Ingvild E har et mer fiberrikt kosthold!
På toget er det mange kinesere, så vi elever forsøker å bygge broer. Heldigvis er Sumin og Haibiao tilstede, som er svært dyktige på å holde disse broene oppe som tolk. Selvfølgelig, hva de oversetter kan ofte være veldig pyntet på og de kan også nekte å oversette også. Uttrykket `Lost in translation´ dukker opp i hodet øyeblikkelig. Plutselig er hovedessensen av det man ønsket oversatt blitt (poof!) borte.
Det er en konstant og evigvarende flom av mennesker som går frem og tilbake mellom vognene og i selve kupéen. Dette endrer seg ikke på kveldstid. Lysene skrus av 22.00 (og slås på 07.00 om morgenen), og totalt mørke oppstår. Da vandrer vaktene på toget frem og tilbake med lommelyktene sine. Hvis man ligger med hodet ut mot gangen i sengen, er det lett for å få lyset rett i fjeset og øyeblikkelig våkne opp. Man kan også få øye på et par kinesere opphengt i mobilene sine som sitter på stolene rundt omkring.
Smekkfullt! Å gå her krever at en er fleksibel.
De høyeste køyesengene er ekstremt trange og umulig å sitte oppreist i, og enda vanskeligere er det å vri og vende seg i dem. Spesielt siden man må oppbevare verdisakene sine i sengen sin – bare i tilfelle. La oss alle syntes synd på de som sover i øverste køyeseng (meg selv inkludert). Køyene gynger og svaier.
Eirik smiler til tross for å ha fått den høyeste køyesengen. Simon støtter han!
Her ser du et tydelig eksempel på hvor trangt det er. Stakkars Nikolai sitter krumbøyd for å få plass i sengen sin.
Så var det dag to!
Grunnet generell mangel på søvn hos de aller fleste, er stemningen på dag to hakket dempet. Det samme gjelder for kineserne, som er vant med å leve i slike trange kår. Men alle er likevel blide og positive uansett og livet går videre.
Og slik går livet på toget… det ruller videre!
Og vi spiser mer nudler… og sjokolade… og snop.
Over og ut!
