Okei, Edvard her, let’s do this. De siste dagene har vært innholdsrike som få. Vi ankom byen Huangshan lørdag 14. Byen er oppkalt etter de nærtliggende fjellene med samme navn – ”De gule fjellene” (Huang = gul, Shan = fjell). Disse toppene var målet for helgen.
Vi bor på et hostel i Tunxi-distriktet i Huangshan City
Vi sjekket inn på hostelet i Tunxi-distriktet i Huangshan City lørdag i 4-tiden, for så å spise mat og surre rundt resten av dagen. Morgenen etter tok vi på oss våre peneste turklær og satte oss på bussen som tok oss til foten av et av fjellene. Fjellet hadde trapper hele veien opp, til ca 1800 moh. Umiddelbar sprettrumpe var selvfølgelig uunngåelig. Og apropos sprettrumpe gikk vi forbi en mengde beinharde karer, hvis jobb er å bære opp alt vannet og maten og sengetøyet til de bortskjemte turistene på hotellene. De får betalt fra 0,7 til 2 yuan per kilo de bærer opp, og laster dermed opp rundt 100 kilo på bambuspinner som de bærer opp fjellet for omtrent 200 yuan dagen. Det er en absurd hard arbeidsdag med elendig betalt, men fortsatt vanvittig imponerende. Vurderer å søke sommerjobb der. Eller ikke.
marmorlegger, holy crap
jeg prøvde å bidra med bæringen, det gikk ikke så fint
Dessverre var hele fjellet dekket i tykk tåke hele veien opp, som ville si at vi nesten ikke kunne se utsikten i det hele tatt, men vi kunne late som den var kjempefin i hvert fall. Wohoo. Det ble mye pusting, pesing og pausing på vei opp, men til slutt kom alle seg opp, uten et eneste dødsfall. Turen var, tross tåken, prima, og tok totalt rundt 3 timer, da vi nådde fjellhotellet.
Helene og tåke
lunsjpause med godgjengen på vei opp fjellet
Mandag morgen begynte for hele gjengen klokken 05:00. Vi hadde fått beskjed om at vi hadde 35% sjanse for å soloppgangen på toppen av De gule fjellene, et must-see i løpet av livet. De andre 65% betød altså for tykk tåke til å se noe som helst. Så vi ruslet bort til utsiktsplassen i tussmørket og satte oss for å vente. Det ble gradvis lysere og lysere, før vi til slutt fikk beskjed om at alt håp om å se solen var ute og vi måtte gå tilbake til hotellet for å spise nudler. Vi fikk Binget (ja, google er blokkert, hysj) bilder av soloppgangen i stedet. Tjohei.
morgengretne silhuetter som venter på solen
Jacqie og mangel på soloppgang
Deretter delte vi klassen i 3 etter personlige ønsker for dagen. Noen var veldig slitne etter gårsdagen og tok gondolen ned igjen, noen gikk samme vei ned som vi gikk opp, og totalt 6 av oss + Sumin og Haibiao ble med på en lengre tur langs med, og ned fjellene. Det var fortsatt tåkete mye av turen, men vi gikk til slutt ned på motsatt side av fjellet, der tåken ikke hadde lagt seg, så vi fikk endelig sett utsikten. Fjellene var lyse og glatte, og så nesten ut som stående svaberg. Etter å ha undret seg over dette i noen minutter var det full sprint ned et par-tusen trappetrinn, for så å dele kroppslukten vår med resten av klassen under en svett busstur tilbake til Huangshan City.
turgjengen
dette var tydeligvis Kinas mest kjente tre
melder utsikt
Nå står bare Shanghai for tur, som siste destinasjon før Japan. I’m out!
Hilsen Edvard
