Kina – Midtens rike 中国班

Møre Folkehøgskule

De gule fjellene

20140401-IMG_5415

Jasså, dykk sit å glor? Forhåpentligvis gjør dere det, i og med at å lese blogginnlegg fortoner seg lettere besverlig dersom man IKKE glor. Men nok om det. Det har atter falt på meg å oppdatere dere kjære slektninger og nyskjerrigperer der hjemme i det kalde Nord om våre eskapader og opplevelser her i midtens rike.

Mitt kapittel begynner der vi forlot Beijing med et gledens sukk. Myggen bet hardt til allmen irritasjon, og luften var så full av tungmetaller og annen uhumske at vi likegodt kunne ha røkt 5 pakker rullings hver. Dette til tross var Beijing et fjongt sted, men nå var det på tide å reise til betydelig mer blivende steder; Tunxi og de myteomspunnende Huang Shan, eller gule fjellene som det heter på norsk. Det verserte diverse meninger om ekspedisjonen til disse fjellene, som vi hadde fått beskjed om at var særdeles vakre og dessuten trappebelagt. Før ryktene kunne omgjøres til konkret viten sto imidlertid en 20 timer lang togtur i en 2. klasses sovevogn for tur.

Denne turen var fryktet lenge før den ble påbegynt, og det skulle vise seg at vi hadde all grunn til å frykte. I dette djevelens tog fantes lidelser av en sort som ofte beskrives i bibelske dommedagsprofetier og liknende arkaiske verker. Her var eddikksure tær festet til enda surere gamle damer, en varme uten like (samt forbud mot å åpne vinduet! En uslåelig kombinasjon…) grelle godnattsanger på høy radio til alle døgnets tider og ikke minst toaletter som slapp innholdet direkte ned på skinnegangen. Bedre ble det ikke av at toalett/passasjer raten var grovt miskalkulert eller at svingradiusen til togsettene til stadighet var så kort at det å plassere kroppens utsondringer på hygienisk vis i toalettet ble den rene oppvisning i skarpskytterkunst. Det hele var heller ulekkert for å si det slik…

20140331-IMG_5404

Det burde derfor være forståelig at det var en lettet gjeng som halveis falt ut av toget da det elegant “rullet inn” på stasjonen i Tunxi. En kort busstur senere skulle føre til at klassen befant seg på Old Streed international youth hostel; et heller smakfult eksemplar av arten hvis inngang var svært så behendig kamuflert bakerst i en tebutikk. Her ble inntatt uanstendige mengder med franske pannekaker med bananer i, amerikanske frokoster og kopper med nykvernet kaffe. Det hersket velbehag blandt elevene.

Skikkelig brød og god kaffe er mangelvare her til lands må vite. På hostellet kom vi over en kanadisk herre ved navn Joel, en meget letttilsnakkelig figur med et bredt smil og mange gode historier. Han hadde tilbragt et år som engelsklærer ved en kinesisk skole nordpå, og lovet å fortelle oss mer hvis vi møttes siden.

20140330-IMG_5374

Da klassen var behørig foret og kaffinert var det annledning for noen timers hvile og meditasjon før en bedagelig fottur langs den vakre Xin An Jiang elven kunne nytes. Eller rettere sagt, naturen langs med elven kunne nytes. Her var nydelige rapsåkre og idyllisk kinesisk landskap badet i varmt sollys. Selve elven derimot var i en heller sjaber tilstand. Det fløt søppel og annen uhumske i det skittengrønne vannet etter pøsregn i flere dager. Der var sågar en hel gris i påbegynt forråtnelse som duvet fredelig i vannkanten. Den arme galten må ha forspist seg på risvinsats og syltet kål.

20140330-IMG_5389 20140330-P1020465

Man kunne også stifte bekjentskap med mer livlige kreaturer iløpet av turen. Opptil flere hjerteskjærende søte hvalper puslet omkring i de små landsbyene vi passerte, og var mer enn overlykkelige over dullig og klapping fra knisende kinaklassejenter og gutter. En vannbøffel ble med ett forelsket i en gruppe elever, og rautet sorgfult og meget melankolsk i diverse toneleier da vi forlot den.

Denne første dagen ble avsluttet med et behagelig måltid,  før elevene raste gatelangs med det for øyet å proviantere grundig for prøvelsene som skulle komme neste dag. Da skulle de gule fjellene bestiges, og næringsbehovet ville være stort.

Dagen begynte dårlig for mitt vedkommende. En misforstått beskjed om hva planen for bagasjen var resulterte i at jeg medbrakte min 25kg tunge sekk på bussen istedenfor å oppbevare den i hostellets lagringsrom. Dette medførte følgelig at sekken måtte medbringes til fjellet, med derpåfølgende smerte og besvær. Jeg bestemte meg imidlertid for at det fikk være straffen for min manglende evne til å tolke beskjeder, og lot det bli med det. Før oppstigningen tok vi et stopp i landsbyen Xidi, der vi fikk annledning til å gjennomføre en guidet byvandring gjennom de mange gatene og husene som fortsatt står fra gammelt av. Inne iblant husene fantes diverse håndtverkerbutikker hvor det kunne finnes diverse stenarbeider. De vanligste var meget forseggjorte tekanner med prislapper på opptil 8800 juan. Pruting var imidlertid tillatt, og enkelte klarte å få prisen helt ned i 150…

20140401-IMG_5443 20140401-IMG_5427

Etter Xidi måtte diverse bussturer gjennomføres før vi omsider kunne påbegynne den nådeløse oppstigningen. Kinesernes behov for å konstruere trapper på alt mulig kom atter til uttrykk. Trappene var særs forseggjorte, og faktisk ganske behagelige. Det som derimot ikke var like behgelig var tanken på alle de ødelagte kroppene arbeidet med å bygge trappene må ha resultert i, samt å bevitne de stakkars bæremennene hvis arbeid besto i å bære varer opp til butikker og hoteller på toppen, og søppel fra disse establissementene ned igjen. Børene varierer i tyngde mellom 50 og 70 kg, og betalingen for en tur/retur til toppen ligger ganske stabilt på 100 juan. Ikke mye når kroppen kun takler 2 slike turer om dagen, med sammenlagt tidsforbruk på en 8 timer.

Sammenlignet med disse arme sjelenes belastning var våre påkjennelser heller trivielle, men de aller fleste følte oppfarten godt på kroppen. Enkelte fikk nok på halvveien og måtte reise opp i taubane, mens andre bet tennene sammen og led seg oppover. Den nydelige utsikten vi hadde blitt fortalt at var å skue langs veien opp var der nok, men for annledningen hadde den valgt å skjule seg ettertrykkelig bak en tåkegraut av høyt kalliber. Turen opp ble derfor en monoton affære, med meget høy luftfuktighet.

20140401-IMG_5424 20140401-IMG_5428

Undertegnede hadde det heller miserabelt under vekten av sekken, men børen til tross kom jeg først frem til hotellet. En liten seier. Det skulle imidlertid vise seg at vår kjære Fartein hadde kommet til å miste sin elskede ullgenser på et eller annet tidspunkt iløpet av turen opp. Denne erkjennelsen kom først når han hadde ankommet toppen, og da genseren var strikket til ham av hans søster og følgelig hadde stor affeksjonsverdi, var det ikke annet å gjøre for stordabuaren enn å ta turen ned igjen, med Ivan som følgesvenn.

Vi andre beveget oss til hotellet og fant oss til rette der, mens vi forberedte oss på morgendagens enda lengre vandring. Under middagen fikk Sumin en telefon med grufulle nyheter. Fartein og Ivan hadde foretatt nedstigningen forgjeves; genseren hadde ikke kommet til rette. Hva enda verre var, taubanen opp var stengt for dagen. Dermed måtte de to arme herrene foreta oppadstigningen
ytterligere en gang. Det var ikke før mørket hadde lagt seg over fjellene at to nedbrutte og dødslitne sjeler fant veien inn på hotellerommet der dusj og hvile var å finne. Velsigne dem.

20140401-IMG_5436

Dagen derpå ble klassen pisket opp klokken halv fem for å se på soloppgangen. Det medførte en halvtimes gåtur i stummende mørke før frokost til et utkikkspunkt der soloppgangen kunne beskues i detalj. Eller, den kunne ha blitt det dersom skoddegrauten var litt mer hensynsfull. Selve soloppgangen ga seg kun til kjenne ved at lysnivået steg drastisk idet natt ble til dag, og enkelte skarpe stråler som trengte seg igjennom sprekker i skylaget. Det var definitivt en vakker seanse, men den kunne vært så meget bedre hvis naturen hadde vist miskun.

Etter soloppgangen var det tid nok til en rask frokost, før det var på tide å bevege seg lenger innover i fjellheimen. Enkelte var syke eller ødelagt av gårsdagens strabaser, og så seg uskikket til å fortsette ferden. De hadde sine egne eventyr på vei ned fra fjellet og inn til Tunxi. Vi andre derimot fikk oppleve en sjeldent artig fjelltur som besto av trapper og atter trapper i varierende stand og utsmykkelse. Det var ofte forseggjorte trapper laget av betong med den hensikt å emulere trevirke. Meget pent! Det var også yderst spektakulær natur på alle kanter. Tåken hadde sunket lenger ned i dalsøkkene slik at vi for alvor kunne bevitne fjellenes gulaktige tenner som strakte seg mot himmelen. Ofte vokste det vakre paraplyfuruer på fjellene, en tresort som ser ut som om den holdes i pirkefri orden av en hær av gartnere helt av seg selv. Tåken lignet hav der den buktet seg under oss.

20140401-IMG_5418 20140401-IMG_5441

Trappene brakte oss ned i dype daler, taubaner brakte oss opp på høye fjeltopper og atter trapper brakte oss videre. Det var slitsomt, men vakkert og derfor verdt det. Artigheter som veritable buddhaer båret i bærestoler med stakkars tynne kinesere vaklende under den enorme vekten for en slikk og ingenting bidro til å holde moralen oppe. Med ett kom vi over en flokk fjellaper som brisket seg i fjellet. Dette var store vesener, mye størrenn de koselige apene i apeparken, med lillefingerstore hjørnetenner og et hissig gemytt. Det var tydelig at disse krabatene var vant til å få det som de ville. Jeg havnet i autoritetskamp med den heller frekke alfaapen, en seanse som kulminerte i en stirre- og knurrekonkurranse på mindre enn 2 meters avstand. Et bitt fra dyret kunne vært meget ille så høyt oppe i fjellet, men retrett var utelukket. Etter noen minutters intens konkurranse kom apekongen frem til at overmakten ble for stor, og stakk av med halem mellom bena.

20140401-IMG_5438

Etter noen timers vandring kom vi til turens store valg. Skulle man bestige en meget bratt topp til det såkalte “celestial heaven citadel”, eller gå rundt å spare krefter? Dette valget ble overlatt til hver enkelt. De fleste gikk rundt, mens Benjamin, Michael, Mari og jeg bestemte oss for å utfordre fjellet. Det ble en strabasiøs ferd, preket av tidvis klatring og generelt blodslit. Sekken gnagde seg inn i skuldrene og vannbeholdningen skrumpet inn til ingenting. Vi seiret imidlertid over fjellet, og en ærefryktinngytende stund på fjellets topp ble vår belønning. Det føltes virkelig som om vi befant oss på verdens topp, og samkvem med guddommeligheter av ymste sorter var innen rekkevidde. Straffen ble imidlertid en nedstigning på sleipe og bratte trapper som buktet seg langs fjellsiden, og ofte igjennom sprekker i fjellet med bredde på under en meter. En god porsjon forsiktighet og hell brakte oss trygt ned til bunnen.

20140401-IMG_5442

Segneferdige og dødsslitne, men meget fornøyde bega vi oss til bussen og deretter hjem til hostellet i Tunxi. Sumin ytret vise ord da vi kom frem til bussen: Alle blir ødelagt av de gule fjellene. Resten av dagen og kvelden gikk med til spising, hviling og retitusjon. Enkelte benyttet annledningen til å snakke med Joel, og ønske ham lykke til videre på ferden. I morgen går turen videre til Hangzhou og deretter Suzhou hvor silke og andre herligheter kan anskaffes. Hvordan den delen av turen går vil imidlertid dekkes av min etterfølger, hvem enn det måtte bli.

Nå er et på tide å avslutte dette lange kapittelet i kinaklassens nedtegnelser. Sengen venter, og takk buddha for det. Legger og ben er i meget dårlig stand i nuet.

Skrevet av Herman, Pretensiøsitentens herre og mester forhåpentligvis til glede for de som har giddet å lese så langt som hit

Tut og kjør, og guds fred i stova.

Ps. Nå er vi i en av Kinas fattigste provinser. Til Tunxi den lille tog stasjonen går bare saktegående tog med dårlig standard.

Herman

Reisealbum 2014

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.