Kina – Midtens rike 中国班

Møre Folkehøgskule

Dag 34. -14.mars De gule fjellne: Blod, svette og tårer(minus blod og tårer).

20130314-img_0836

Gode nyheter til dere som leser vår beskjedne blogg, vi er tilbake!

De av dere som leste gårsdagens ”blogginnlegg” er klare over hvorfor vår reiseblogg har tatt en liten pause, men de av dere som ikke har lest ”blogginnlegget” evt. vært for late til i det hele tatt å scrolle bittelitt nedover på siden er ikke klare over hvorfor bloggens gang har utartet seg slik den nå har gjort. Derfor vil jeg benytte oppmerksomheten jeg nå har kapret til å unnskylde oss med en liten setning.

”PC er dødvekt på tur.”

Og med dette er ute av verden går dagens blogg inn i en ny fase, en fase hvor våre nyeste eventyr skal nedskrives og deles med dere, våre kjære lesere.

Gårsdagen startet stille og rolig slik en hver dag med respekt for seg selv burde gjøre, riktignok med det som for noen var en uventet bonus i form av kake til frokost. Camilla fylte år for tjuende gang og kan herved stille seg i den voksende rekken av 20-åringer i klassen.

Egg, bacon og kake fortært satte vi nesa mot bussen og nye flotte eventyr. Bussturen var uten dramatikk og bussen gjorde fint lite annet enn det den hadde fått beskjed om å gjøre, kjøre og tute seg frem dit vi ville, i dag var det Xidi, en liten landsby på rundt 3oo familier. Her fikk vi en omvisning av vår allvitende lærer, Sumin som kunne fortelle om slikt som japanske turister ute etter å kjøpe vinduer, arkitekturen i landsbyen(som for så vidt er kjent som Hui-stilen) og betydningen av et manglende hushjørne. På vei ut av landsbyen fant gruppa vår ei lita sjappe som tilhørte en kunstner, her solgte kunstneren tekanner han selv hadde skåret ut av en eller to biter stein. Etter en del pruting ble prisen senket fra 3800 per kanne til 200 per kanne og satte i gang et lite jordskred av kinaklassinger som skulle kjøpe kanne. Nå som vi hadde klart å stagge den verste shoppelysten kunne vi endelig fokusere på dagens egentlige eventyr, de gule fjellene, eller Huangshan som de heter på kinesisk.

huangshan12 huangshan10

Vandringen ved foten av fjellet og den første halvdelen av trappene opp til topps var ikke av de store og minneverdige opplevelsene og det var i alle fall fint lite av det vi så som forberedte oss på den storslagne utsikten vi skulle få slått midt i fleisen dagen etter. Det vi så var stort sett trapper og terreng som kunne minne om det vi hadde sett ved Wudang-fjellet, bare grønnere. Etter at vi hadde gått omtrent halvveis møtte vi på et kult fenomen, tåken som lå rundt fjellet la seg som is på tretoppene og skapte en slags illusjon av vinter i tretoppene, mens de grønne fargene regjerte på undersiden og lovet sol og sommer. Moder jord ville dessverre ikke unne oss dette synet lenge, for etter et halvt minutts tid ble vi samme med fjellet innhyllet i en tykk tåke. Tre kilometer med tåke senere sto vi ved hotellet og gledet oss til å komme inn i varmen. Ja, ja, vi kan vel ikke få alt som vi vil. Rommet guttene skulle sove på holdt omtrent samme temperatur som lufta på andre siden av vinduet og det virket som om den ble justert i takt med temperaturforandringene utenfor.

dsc_0804

Et sted mellom 5 og halv 6 hutret guttene seg ut av rommet, kalde som istapper, for så å finne ut at jentene hadde fått et rom med varmepumpe og hadde ligget og svettet seg gjennom natten. Til tross for den ujevne fordelingen av plussgrader var det lite bitter stemning blant gutta, vi var jo på eventyr og var klare for å bli trollbundet av en utsikt selv UNESCOs utsending ble trollbundet av i 1990. Utsikten over tåkehavet som begynte å bade i solens stråler er syn jeg ikke er i stand til å beskrive med ord, men takk og lov for bilder, for jeg er ingen poet av kaliber dette skuet verdig.

 huangshan01

Etter at vi hadde fått knipset oss ferdig kom vi oss tilbake til hotellet for å få i oss litt mat før vi atter satte ut på vandring. Stiene der oppe på fjellet holdt oss underholdt og opptatt i timevis med utsikt på utsikt utover en underlig verden hvor skillet mellom himmel og tåke var så diffust at det ikke var godt å si hvor jorda begynte og hvor himmelen endte. Resten av turen derimot var ikke preget av noen store spennende hendelser, den besto stort sett av trapper, noen flere trapper og enda noen trapper til. Landskapet vi har sett er helt ubeskrivelig! Dagen ble avsluttet med middag og tidlig køyetid for de fleste av oss.

Nå er det min tur til å sove.  Ja, ja, god natt og snork godt hilsen Kristian

Klikk her og se alle bildegalleriene

Klikk her og se alle reisebloggene

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.