Kina – Midtens rike 中国班

Møre Folkehøgskule

Dag 27. – 7.mars, Håpskolen, en liten tankereise

Etter å ha undervist og tilbrakt to dager med kinesiske skolebarn ved Ganghe-barneskolen i Wudangshan-området, sitter vi i Kinaklassen igjen med mange inntrykk og tanker. Å være eventyrer i Kina er fantastisk, men intensivt, og det er noe vi alle har fått erfare. Når dagene stort sett er fylt opp med program fra soloppgang til solnedgang, går primærbehov som søvn foran tid til ettertanke og fordøyelse av erfaringene vi har gjort oss her i Midtens Rike. Reisen går stadig videre, og når vi mates med opplevelser, inntrykk og alt et totalt fremmed land har å by på, er det ikke så lett mentalt å stoppe opp. Tenketid er derfor mangelvare, og en tjuefire timer lang togtur fra Wudangshan til hovedstaden Beijing, som vi nå har ankommet, kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt. Denne togturen var derfor ikke bare en fysisk reise på skinner som tok oss fra A til B, men også anledning for etterlengtet tankereise. Dagens blogginnlegg vil derfor si fint lite om de superspennende aktivitetene vi i klassen har tatt oss til på toget, men heller litt mer om Håpskolen.

20130306-img_1250

Før vi ankom Håpskolen var det nok mange sjeler i klassen som, i større eller mindre grad, gikk med nervene i høyspenn og fikk kjenne på kroppen at de skulle være engelsklærere for kinesiske skolebarn. En ting er å skulle være lærer i to dager, men det er noe helt å lære bort et språk tilhørerne har svært mangelfulle kunnskaper i, på mandarin, et språk fåtallet i klassen behersker spesielt godt. For noen, inkludert meg selv, ligger nok dette litt utenfor en foretrukken og behagelig komfortsone der alt foregår på norsk og bare er såpebobler, rosa flyvende elefanter, regnbuer, fint og flott. I etterpåklokskapens navn skulle vi derfor kanskje ha hørt på Sumin og Haibiaos råd om å øve litt mer kinesisk, men det er likevel fort gjort å stresse seg opp unødvendig. For undervisningen og opplegget på Håpskolen skulle nemlig vise seg å gå lekende lett, og det noe mangelfulle språkkunnskaper til tross.

michael_paa_haapskolen

Å ha fått kjenne på tilværelsen som lærer og lekekompis for barna på Ganghe-barneskolen, har vært interessant. Ikke bare har vi fått innsyn i en annerledes kinesisk skolehverdag der for eksempel pauser fylles med øyemassasje og felles gymnastikk i skolegården, men viktigst av alt har vi fått erfare det å jobbe og leke med barn, og lære bort litt sårt trengt engelsk. Det føles i grunn meningsfullt og givende, og er helt klart noe som er verdt å ta med seg videre på resten av kinaturen, og også hjem igjen til Norge.

20130306-img_1259

Det er likevel også andre aspekter rundt Håpskolen som er viktige, ikke nødvendigvis bare for oss, men også for skolen og barna der. Wudang er ikke et område i Kina som kan skryte på seg å ha en enormt blomstrende og fremadstormende økonomi, og dette er også noe som skinner igjennom på Ganghe-barneskolen. Skolebygningen er sliten, klasserommene er dårlig utstyrt, temperaturen inne er lik den ute, og mangelen på undervisningsmateriell av skikkelig kvalitet er stor. Det er opplagt at dette setter begrensninger for læringsutbyttet til elevene, og det er derfor fint å kunne bidra med midler og materiell til skolen som kan bedre standarden, og dermed også øke læringen ved skolen. Ikke nok med dette, så viser vi også barn som aldri, og som heller kanskje aldri vil, har vært utenfor Kinas grenser, ei heller kanskje utenfor Wudang, at det finnes en verden utenfor. Forhåpentligvis er dette en fin erfaring og minne de vil ta med seg videre, og kanskje kan det også være til inspirasjon i fremtiden.

-Michael

Klikk her og se alle bildegalleriene

Klikk her og se alle reisebloggene

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.