Kina – Midtens rike 中国班

Møre Folkehøgskule

Liv og leven på liv og død

I dag er det min tur til å stå med sensurens penn og bestemme hvilke ytringer som skal få nå omverden fra vår lille boble her i Ørsta. Så nå er det jeg(Kristian) som skal spre det gode ord og propaganda for alle internetts vinder her på kinabloggen.

Høstferien har som kjent passert og som elev ved kinalinja måtte jeg derfor vende nesa nordover fra Oslotraktene og den eldre garde. Det var i grunn ganske greit å komme tilbake til mitt andre og nye hjem, her hvor det var både flere varmegrader, færre skyer og mer liv og leven enn i hovedstaden.

Men så var jeg her da, klar for nye eventyr med alle de nye erfaringene og sykdommene jeg klarte krafse til meg i løpet av mine dager hjemme hos den eldre generasjonen. Det skulle raskt vise seg at jeg ikke var den eneste med nye erfaringer og spennende sykdommer her på bygget. Så når troppene sakte men sikkert hadde samlet seg fra alle Norges hjørner ble det atter en gang tett som sild i tønne, dog noe mer slitne og hostende enn sild flest.
Men med godt mot i hodet, god mat i sekken og magen godt stappet av bakterier og virus la vi ut på tur. Aldri sur!

Men før turen vår kunne gå til fyret på Runde skulle vi innom miljøsenteret på øya. Senteret var en kombinasjon av et museum for skatten som ble funnet ved Runde og en utstilling av den faunaen som befant seg i området. Senteret hadde alt man forventet av et moderne statsfinansiert infosenter: her var alt fra sild til ørn representert, det var kantine og moderne fasiliteter og ikke minst eldre lokalbefolkning som guidet oss og sto bak skranken.

Etter en del timer med tur uten tur var det endelig på tide med litt bevegelse i kroppen. Derfor satte vi oss alle i bussen og ble kjørt til startpunktet hvor vi satte oss ned for å spise lunsj.

Etter en god halvtimes tid med brødmat, sang og plumping i vannkanten begynte vi å traske i vei. Etter bare fem minutter begynte det å komme ulyder fra noen av elevene, de hadde nemlig møtt på en flokk sauer og fant ut at det eneste rette i en slik situasjon var å forsøke å lage diverse lyder som tydeligvis skulle etterlikne sauene. Etter mange rare blikk fra sauene som sikkert lurte på hva for noen primitive vesener som sto der og lagde stygge lyder fant elevene ut at det var nytteløst å kommunisere og gikk videre.

Timene gikk, elevene trasket, sola skinte og det var en flott og rolig tur, kun avbrutt av Einars roping og skriking til elevene som mente at det sikkert var en god ide og både stå og ligge på kanten av stupene.

Langsmed stien vi gikk var det nemlig kilometer med bratte stup, kjempeflott utsikt og dype avgrunner, her var mulighetene endeløse både for flotte motiver og storslagne skrubbsår og talløse brukne bein.

Vel fremme ved fyret, uskadet og i live satte de raskeste fra klassen i gang med å lage mat i mens de siste somlet seg til hytta. Carbonara sto på menyen, og det var et valg som falt i smak hos alle de sultne elevene på hytta. Med middagen godt plassert i magesekken var tiden inne for kortspill, planlegging av elevkveld og musejakt på det ene soverommet, ei lita mus hadde sneket seg inn på det ene soverommet, en plan som ikke var spesielt populær blant enkelte elever. Etter mye løping frem og tilbake under senga og en liten svipptur opp på Maja, forsøkte musa å gjemme seg i et lite rom under en ovn. Men i inngangen til dette rommet hadde vi satt ut en pose som den da løp rett inn i, endelig var jakten over og musa ble flytta til fyrtårnet. Musejakta var over, klokka var mye og folket begynte å trekke mot sengene, men ingenting kunne forberede oss på det som skulle skje i løpet av natta.

Vi var alle langt inne i drømmeland da Karl-Inge begynte å skrike. Karl-Inge skrek så høyt at de i etasjen over kunne høre det og vi som lå på samme rom fikk oss en skikkelig støkk i livet av fem høylytte “UÆÆÆ”, til den dag i dag er det ukjent hvorfor skrikingen oppsto og Karl-Inge selv bare sov gjennom hele oppstyret.

Morgenen etter var av de ordinære uten hyling og dødelige klipper, en rett og slett kjedelig affære hvor kostebrettet og risting av tepper var det nærmeste vi kom underholdning.

Med frokosten i magen og sekken på ryggen tok vi bena fatt og begav oss ut på hjemturen. Det var en tur i skyggen av fjellet Morten og Sondre hadde besteget dagen før, men det var jo noen lyspunkter her og der, som da vi ble møtt av to gutter fra Afrika og noen lærere.

De aller fleste av oss som var med savner sårt flere slike turer, med alskens motbakker og topper, med flotte mennesker i den flotte naturen her på Møre

Jeg er intet unntak

– Kristian Søvold Sandok

Klassealbum 2012/2013

Comment (1)

  1. Jannicke

    Flink du er Kristian! 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.