Kina – Midtens rike 中国班

Møre Folkehøgskule

1.april – Vandring på De gule fjellene

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dagen begynte fint med at at me sto opp halv 5 for å få med oss sol oppgongen. Ute va da mørkt og overskya og enkelte i klassen klarte ikkje å komma seg opp tidsnok og blei forlatt på hotellet. Eg(Birgitte), Ola, Per Martin, Andreas og Silje, blei sendt ut for å finna veien sjøl. Noke som gjekk ganske bra heilt te me kom te et punkt der noken andre i klassen hadde campa saman med andre ivrige kinesera som og hadde bestemt seg for å sjå soloppgongen.

Eg, Ola og Magnus bestemte oss for å gå vidare i håp om at kineserane foran oss visste veien, når Sumin og hadde komt opp stussa me veldig øve ka retning solo sku stå opp, og når me endelig hadde bestemt oss fant me ut at me såg i feil retning. Så ein god del av oss så allereie hadde satt oss te rette måtte prøva å få plass blant ivrige kinesera så hadde peiling(eventuelt flaks) og hadde stilt seg på rett plass. På utsiktspunktet der da va plass, va da tre i veien, så enkelte tok sjangsen klatra litt utfor gjerdet og satte seg ned der siden da va mindre trær i veien der. Etter å ha venta ei stund og sett at da lysna, konkluderte me med at me ikkje kom te å få sjå noke soloppgong. Og da hadde me for så vidt rett i, da litla me fekk sjå va dessverre bare ein liten åpning i sky laget der litt solllys kom gjennom. Noke så fekk kineserane te å gå i ekstase, med masse hyling og bråking. Etter den misslykka soloppgongen gjekk me tebake te hotellet, noken gjekk å la seg mens andre spiste frokost. Rundt klokko 8 fekk me veta at Xihai området (West sea) som me egentlig skulle gå i, va fortsatt stengt. Da blei derfor ein møkje kortare tur ned enn planlagt(for enkelte). Før me begynte på sjølve turen, gjekk me te noken utsiktspunkt/toppa der me kunne kjøpa kjærleiks hengelås. På vei ned(dvs oppover fortsatt) måtte me ty te mange pausa fordi ei turistgruppa med gamle kinserea(også kalt rød toppane, fordi di hadde rød caps) opptok utsiktsplassane. På kvar topp me va på, kunne me sjå bort på neste toppen, noko som både var positivt og negativt alt ettersom. Når me nærma oss lotus peak, bestemte noken i klassen for å ta den kjedelige veien ned(som Sumin kalte da) og ta taubanen. Mens fleirtallet av oss gjekk opp på toppen for så å gå ned te taubanen. På vei opp møtte me på mange gaulande kinesera så lette etter ekkoet i fjellet og rød toppane var fortsatt i veien. Sjokkerande nok, møtte me folk på vei ned fra toppen med stillett hæler + veska og solbriller og diverse anna ikkje-tur kler. Når me endelig hadde komt oss opp på den overbefolka toppen var meste parten klar for å gå ned. Da me ikkje heilt hadde forberedt oss på va at trappene ned va stup bratte, du kunne altså ikkje gå normalt ned. Alternativ gangen vart satt i gang, enten gjekk du i gakke stil(brei bent gange, navnet kom Per Martin på)eller sideveis  nedover.  For min del va da her eg begynte å få vondt i kneerne, mens stakkars Per Martin allereie ødelagt sine. Når me kom oss ned te taubanen, fekk me alternativene; ta taubanen eller gå ned(som var ca 1 time i føle Sumin å gå). Meste parten av oss tok taubanen… Utenom fjellgeito Ola, stabeiste Gunnar, Linn og mister positiv også kjent som Erling. Sumin tilstod til meg, Silje og Per Martin(på vei ned med taubanen) at da va første gong kinaklassen hadde gått så fort og at så mange hadde valgt å ta taubanen ned. Me konstanterte med at da sikkert va ein samanheng =)

Når me kom ned og møtte dei andre som hadde tatt taubanen før oss(altså ikkje vert på toppen), satt me oss ned for å venta på di andre som gjekk. Per Martin fikk selskap av ein gammal kinesera frå rød caps troppen, kort tid etter at me hadde satt oss ned. Han stinka røyk og sprit! Og me fekk veta frå di andre rød toppane at han hadde alltid vert berusa. Denne gamle karen blei veldig gla i Per Martin, og prøvde iherdig å kommunisera men var ikkje så altfor lett å forstå alltid ka han ville. Han blei veldig begeistra for Per Martin fordi han meinte at ansiktet hans ligna på da kinesiske tegnet for konge… Me andre såg derimot ikkje likheten. Per Martin blei og tafsa ganske møkje på ettekvart som tio gjekk og blei mindre og mindre glad over selskapet. Etter litt kom Ola ned, som hadde springt ned, og det tok ikkje lang tid før resten kom heller. Etter dette kunne me endelig setta oss på den 2 timers lange bussturen tebake te hostellet i Tunxi for å møte Maren, Morten og Tiril så ikkje kunne vær med på turen. No ska da bli deilig å slappa av og eg glede meg te 5 timers busstur i måro te Nanjing =)

Birgitte

Reisealbum 2011

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.