0

Kina – vår reise

April 1st, 2018 / / categories: Kinaklassen 17/18, Studietur 2018 /

Bleke, slitte vegger følger oss på hver side i det vi beveger oss i retning det vi håper er utgangen. Vi går samlet, men hver for oss. Noen her, noen der. Ingen snakker. Det trengs ikke. Vi er alle klare over hva som skjer. Forberedt? Nei, det er vi ikke, men vi vet. Vi vet at bak døren vi søker finnes det kun én vei. Én vei som vi alle må følge. Uten spørsmål, uten stans. Luften er blitt tyngre. Så tung at hvert trekk ned i lungene krever en tanke. Jeg beveger blikket sporadisk omkring meg. Først på gulvet, det er skittent. Hadde det ikke vært for den sykelige hvite fargen på flisene ville jeg ikke lagt såpass merke til det. «Hvor er alle sammen?», tenker jeg. Det er kun oss. Ei et ukjent fjes, men det er kanskje like greit. Vi trenger ikke flere forstyrrelser. Ikke nå. En søppelkasse står alene langs veggen – tom –  bortsett fra et stykke papir som balanserer elegant på kanten. Tankene går et øyeblikk tilbake til gangen hjemme på skolen i det jeg ser opp på taket – det er lavere enn vi er vant til. Det ligner et ruteark til en som har kjedet seg. Du vet. Når du sitter i timen eller i et møte og – i et håp om få tiden til å gå fortere – danderer arket med et mylder av streker og figurer. En rute her, en rute der. Noen av takplatene mangler. «Er det planlagt?», lurer jeg på for meg selv, «Én plate borte. Så tre tilstede. To borte. To tilstede». Slik fortsetter det. Spesielt rent er ikke taket heller legger jeg merke til. Rundt hver sving møter vi de samme slitne fargene. De samme råtne flisene og de samme veggene som har fulgt oss hele veien. Men stemningen har endret seg. Edvard sender meg et spørrende blikk. Han sier ingenting, men jeg skjønner hva han vil. Jeg svarer ikke, men nikker forsikrende tilbake. Rundt meg ser jeg bekymrede øyner. «Se her, se her!», sier Haibiao – enda lysere enn vanlig (om det går an). Døren er nå like foran oss. Var vi ikke allerede urolige, ville vi blitt det nå. Det er en dobbeltdør, grønn i farge. Noen steder er malingen skrelt vekk og rusten den en gang dekket kommer til syne. Sumin – som har ledet oss hit – kaster et siste blikk tilbake på troppen, legger hånden på håndtaket, og åpner døren.

Du har kanskje hørt historiene – det hadde i alle fall vi. Dette derimot, var noe helt annet. Å kalle det blendende ville vært en underdrivelse. Som et lyn fra åpen himmel blir vi møtt med blits fra alle kanter. En folkemengde omringer oss; høye rop og knuffing fra alle kanter. Himmelen er minst like blek som veggene vi nettopp kom fra. Sumin leder gruppen nobelt gjennom massen, men jeg hører et skrik, «Hjelp!». Jeg kjenner igjen frykten i stemmen. Jeg slenger blikket bak meg, og ser Coco aka Helene T. Som sagt, vi var ikke forberedt. Rundt henne står fire ivrige skikkelser, «Can I take picture, priis!?», «You so pretty! Here´s picture of my son. You marry!» Jeg tenker tilbake på Edvard og Marcus´ morgensamling om amerikansk fotball, svelger tungt og tar beina fatt. I full fart dundrer jeg inn og kaster de fire til side. Jeg får en rask takknemlig grimase, og vi løper videre for å finne de andre. Hvor enn vi snur hodet er det nok en lense, nok et menneske vi ikke kjenner – ellers er vi alene. «Hvor er de?! Hva skal vi gjøre?!» Jeg vet ikke hva jeg skal svare, så jeg sier ingenting. Jeg bare står der. Jeg ser ned på henne – håpet har forlatt ansiktet hennes slik det har forlatt mitt eget. Lenge står vi der – det føles i alle fall sånn – og knuffes frem og tilbake, synet nå dekket av sorte små sirkler fra all blitsen. Jeg lukker øynene, «det er her det skjer». Jeg hører en svak, kjent, stemme i et hav av gebrokken engelsk, men det er ikke Coco. Aldri har jeg opplevd noen leve opp til sitt navn på lik måte – verken før eller til dags dato. Lik en slegge møter en murvegg kaster klassens Supermann, Sindre T., seg gjennom menneskene. «Trenger dere en hjelpende hånd?», ytrer han lik en actionhelt, etterfulgt av et lurt glis. Coco og jeg utveksler et lettet blikk, og blir med Sindre ut av mengden. Snakk om en pangstart på studieturen.

Ok, nå var det kanskje ikke HELT som beskrevet over – det er tross alt 1. april. Men meget populære var vi absolutt.

Jeg har fått i oppgave å gi deg, du som nå leser dette, et sammendrag av vår reise gjennom Kina. Forhåpentligvis har innledningen vekket en liten interesse i deg og du er spent på å lese videre, eller kanskje du allerede er lei. Uavhengig er det mitt ønske å gi deg et så godt bilde av turen vår som lar seg gjøre, og så bestemmer du selv om du trenger en pause i all lesingen. Fordi det skal godt gjøres å komprimere over fire uker med eventyr til en side eller to. For å gjøre det lettere for deg organiserer jeg alt etter destinasjon, slik at du – om du måtte ønske det – kan bla ned og finne det som interesser deg mest. Så finn deg godt til rette og gjør deg klar til å bli med på en reise fra Beijings overraskende øde gater, gjennom Kinas rurale trakter og bakgater, til toppen av fjell (og verdens høyeste observasjonstårn), til et nærmøte med en av Kinas vakreste skapninger, til Shanghai – en by med flere skyskrapere enn Ørsta har rånere, og til slutt en ferd på bølgene gjennom et hav av tåke. Og så klart mat. Masse mat. Så med det sagt – la oss begynne.

Flyplassen(e)

Vår reise begynner på flyplassen (som med de fleste lange reiser). Ivrige og spente ansikter dukker opp en etter en, «Jeg er klar!», «Åh, som jeg gleder meg!». Du skjønner tegningen. Armert med Underberg (urtemedisin mot dårlig mage) og eventyrlyst begir vi oss ut på vår første flytur, Oslo – Frankfurt. Kort tid etter landing – i hastverk – slenger vi beina på nakken og løper til vårt neste fly, Frankfurt – Beijing. Det siste leddet mellom oss og Kina.

Beijing

Beijing var en perfekt første destinasjon. Oppmerksomheten vi fikk av byens befolkning var av middels grad (i forhold til i resten av Kina), området rundt hostellet hadde kun en håndfull severdigheter og gatene var overraskende nok mer øde enn en skulle tro. Sammen resulterte dette i en rolig start på det Kina har å by på. Noe som jeg nå – når jeg ser tilbake – absolutt var en god ting.
De første dagene besto av besøk av diverse museer og landemerker, blant disse Den Forbudte By og Konfucius museet. Besøket på den videregående skolen (med et navn for langt å nevne) var en unik og lærerik opplevelse som har satt dype spor hos oss alle. I lag med en god dose Jet-Lag ble utfluktene møtt med blandede følelser. 

Et vanlig syn disse første dagene. Selv Supermann trenger en hvil i blant

Det var kaldt i Den Forbudte By, men gode venner varmer

Slapp av – elevene sitter. Såå høy er ikke Edvard

Et høydepunkt fra vårt opphold i Beijing var reisen til Den Kinesiske Mur. Allerede ved morgengry kunne en føle nysgjerrigheten i luften og smaken av eventyr i munnviken. Bussturen tok et par timer, men i lag med gode venner og god musikk kan en evighet passere på et øyeblikk. Vel av bussen og med ivrige steg rasket vi oss opp til muren. «Der er den!», «Wow, se der!», hvisker vi oss i mellom. Muren vi alle har hørt om. Muren vi alle har sett, og muren vi alle har hatt et ønske om å én gang kunne føle under våre føtter. Der var den. Oppe på et av murens mange tårn skuer vi utover landskapet. Det prektige skaperverket slynger seg over og imellom fjellene så langt øye kan se – et magisk syn som fortjener et par minutters stillhet. Ett minutt for å skjønne hvor du faktisk er – ett minutt for å ta inn og sette pris på opplevelsen. Slik var det. Utenom det faktum at jeg klarte å kaste fotballen til Edvard i en bekk, og deretter presterte å tråkke uti, for så å måtte traske videre med en våt sko (du kjenner følelsen), var dette den første av mine topp tre beste dager i Kina.
Ellers i Beijing besøkte vi sommerpalasset (et mer romantisk sted skal du lete lenger etter), ble imponert til de grader av et Kung Fu-show, og danset litt bugg med lokalbefolkningen.

 

Wow, sier nå jeg

“Du, Kaja? Tror du de har et treningssenter der borte?”, spurte Marcus nysgjerrig. Kaja himlet med øynene

Togtur

Neste steg på reisen var den beryktede 22-timers togturen. «22 timer med tog? Åh, herregud…», var det noen som sa. Lærerikt var det da (i den forstand at antagelser sjelden lønner seg) at togturen slettes ikke var så ille. Snarere tvert imot. En mer autentisk kinesisk opplevelse hadde vi ei hatt før øyeblikket vi trillet koffertene våre inn i de trange gangene og de enda trangere rommene. «Men, Sindre? Jeg har hørt at dere bodde på første klasse?» Ja, ok da. Sant nok, men teltene Sør-Amerika den gang slo opp på plenen utenfor matsalen hadde mer plass enn dette. I forhold til resten av toget derimot levde vi som konger og dronninger. Turen mange av oss en gang hadde stilt oss skeptisk til viste seg å bli 26 flotte timer – for i lag med gode venner og god mu.. Ja, du skjønner hva jeg skal frem til. Spesielt spennende var det å fra tid til annen skue ut vinduet og se hvordan landskapet sakte, men sikkert endret seg fra triste, gråe sletter, til frodige og fargerike åkre – i det vi nærmet oss vår neste destinasjon, Chengdu.

Det var mindre enn det ser ut som. Jeg lover

Chengdu

I Chengdu fikk vi endelig en smakebit av det mange av oss hadde ventet på. Levende gater (og bakgater), et sortiment av severdigheter med gåavstand, og ikke minst, mer oppmerksomhet. Det høres kanskje litt pompøst ut å snakke om denne «oppmerksomheten» hele tiden, men kom til Kina så skjønner du hva jeg snakker om. Antall mobiltelefoner med våre fjes i galleriet ligger nok på flere hundre.
Chengdu var en fryd å oppleve, men med unntak av et museum (hvor vi bl.a. ble forfulgt av en horde ivrige ungdomsskoleelever armert med blits og Snapchat-filtere) og et besøk til verdens eldste fungerende irrigasjonssystem, og Sichuan-opera gjorde vi ikke så mye her. En dag ingen av oss vil glemme derimot var like rundt hjørnet. Dagen vi alle hadde gledet oss til siden vi med engasjerte stemmer jublet i klasserommet. Vi skulle stelle pandaer.

Bak kameraet står det 240 utålmodige ungdomsskoleelever som venter på autografene våre

Sånn går det når du photobomber bildet mitt, Marcus. Bak ser du en bit av verdens eldste irrigasjonssystem

“Jeg vedder på at jeg klarer å sparke like høyt som skulderen din.”

Pandaparken

Dagen i Pandaparken ga oss alle et stort smil om munnen (som vedvarte dagen ut). Oppsummert kan den beskrives som følgende: Skuffe pandabæsj, knuse bambus, «Åååee!», mate/klappe pandaer, og en liten bønn til oven om at denne pandaungen ikke skulle falle ned. Også så vi også rimelig kule ut i uniformen tør jeg å påstå!

“Ikke fall, ikke fall, ikke fall!”

Nytt album ute 11. April, 2018 – Panda Posse. Check it out

Leshan

Neste dag hoppet vi på bussen og fortsatte videre. Midtveis til neste destinasjon stanset vi innom Leshan, hvor vi var så heldige å besøke verdens største Buddha, som – hugget ut i en fjellvegg – skuet mektig ut over landskapet.

“Bruk det bildet, Sindre! Se hvor høy jeg er” – Marcus 2018 (i midten bak)

Emei-fjellet

Den neste store opplevelsen finner sted – ikke i Chengdu – men det store, det sagnomsuste, Emei-fjellet. Tidligere hadde våre sko for det meste blitt brukt på flat mark og asfalt. Nå derimot var det trapper som gjaldt. Mange trapper. mange trapper.. Dagen jeg nå skal fortelle om er nummer to på listen over mine tre favorittdager. Turen begynte rolig nok med en times tur opp til et kloster. Her hadde vi vårt første møte med områdets nye leietagere – apene. Søte, men dødelige. Ok, det er å ta i litt vel mye, men det skal godt gjøres å fortelle om et møte med aper hvor ingen er så uheldige å kjenne litt ekstra på pulsen i det en hårete og (litt for) begeistret hånd røsker tak i enten sekk eller veske. Denne gang var det Birgitta sin tur. Men du kan puste lettet ut; Haibiao til unnsetning. Videre spaserte vi samlet opp noen trapper – ned noen trapper, men ei visste vi at dette kun var begynnelsen. For de som ville var det mulig å ta en litt lengere tur, en «runde» som det ble kalt. Jeg, Marcus og Håvard tok gledelig på oss denne utfordringen og trasket i vei. Et lite stykke opp møtte vi på nok en flokk med aper, men denne gangen var det et nærmøte uten like. Du har sikkert sett Ringenes Herre. Se for deg nå, scenen hvor Gandalf stirrer døden selv i hvitøyet i det han ytrer med hårreisende kraft, «You shall not pass!» Så sto vi der da. Bak oss – veien ned, foran oss – 15 aper, hvor den største voktet over en trang plankebro. Men ikke søren om vi skulle noen annen vei enn rett frem. Med kunnskap fra Animal Planet og Discovery Channel visste vi at det beste var å holde hodet kaldt, ingen brå bevegelser og la apene komme til oss. Én etter én marsjerte de nysgjerrig bort til oss (én snek seg tett innpå fra oven og klarte nesten å gi Marcus tidenes overraskelse), men etter litt (og etter å ha smakt litt på leggen til Marcus) sa de seg ferdig med oss, og spankulerte arrogant inn i buskaset. Det var med adrenalin i blodet vi fortsatte videre, og jo høyere vi kom, jo vakrere ble det. Det var riktignok en god del tåke, men synet er ikke alltid nødvendig for å kunne ta inn moder jords skjønnhet. Turen var lang (seriøst), og rundt hver sving, opp hver topp ble vi møtt med nok et syn av – du gjettet det – trapper. Noen gikk ned, noen opp. Vi kjempet oss derimot til toppen (av «runden», ikke fjellet), og etter om lag 6,5 timer og 565 etasjer var vi godt fornøyde med oss selv. Men med halvannen time igjen til siste buss´ avreise var det ei tid for å hvile. Vi hev i oss en Snickers og en Red Bull, og fortsatte med å løpe (ja, løpe) ned fjellet. Vi rakk bussen med ti minutters margin. Totalt 8 timer, 47 km, 40000 skritt, 1900+ høydemeter og (etter egen beregning) mellom 10000-13000 trappetrinn.
Neste destinasjon – Guilin. Fremkomstmåte – fly.

“Å, nei!”, skrek Håvard. Ei visste han at Marcus kun poserte for et bilde

Over oss ser du restene av et tak etter steinras. Videre opp ser du fjellet som ødela det.

Han virket langt mer truende i virkeligheten. Jeg lover

Guilin, Yangshuo og Lilong barneskole

Vårt første besøk i Guilin var kort. Allerede dagen etter innsjekking reiste vi videre; så mangt å oppleve. De neste dagene var en sann glede. Etter en busstur til Yangdi seilte vi ned den praktfulle Li-elven med bambusflåter, og bega oss videre til Yangshuo. Som du sikkert vet er vi i Kinaklassen så heldige å få muligheten til å støtte og undervise i engelsk på Lilong barneskole. Bare én av de mange fattige barneskolene her i Kina. Øyeblikket vi alle hadde forberedt oss på siden skolestart lå på horisonten. Gledet vi oss? Ja, det gjorde vi absolutt. Gruet vi oss? Ja, det gjorde vi òg. Det er ikke bare bare å lære bort engelsk, i Kina, til 20 barn, kinesisk (tro meg).
Ett stykke sykkeltur senere. Fra første sekund inn porten ble vi tatt imot med åpne armer og forventningsfulle blikk. Selv underviste jeg i 1. klasse sammen med Eva, Else-Lill og Nicholas – noe som jeg er i høyeste grad fornøyd med. Fort lærte vi at vi ei behøvde å forstå hverandre godt for å kommunisere. Fungerte ikke språk, mimet vi heller. Fungerte ikke miming – vel, så fikk vi oss en god latter. Uvanlig var det heller ikke at barna trippet bort og delte ut godteri til oss; sultne skulle vi ikke bli. Utenom undervisningen jobbet vi som klatrestativ, hoppetauholdere, sangere og tautrekkere. Vårt besøk på håpskolen (om enn kun to dager) vil evig ligge kjært begravd i hjertene våre; vel fortjent en pollplass som én av mine favorittdager. En fredfull og magisk sykkeltur hjem i nattemørket fungerte som prikket over i-en på en allerede herlig dag. Mektige fjell strakk seg oppover omkring oss og dannet mystiske silhuetter på stjernehimmelen.

En uforglemmelig tur på Li-elven med godt selskap

Et førsteklasses bilde om sant skal sies!

Det var arrogant å tenke seg selv immun mot sykdom. Etter to uker med stadig endring i temperatur og luftfuktighet, samt sterk mat og travle dager, tok sykdommen oss én etter én. Det hjalp heller ikke at vårt besøk til «Impression of Liusanjie» – et vann-show av imponerende skala ulikt noen annen forestilling jeg har opplevd – utviklet seg til en desperat søken etter ly. Vinden og regnet – som først fungerte som et stemningsfullt kompliment til forestillingen – tok seg raskt opp; den perfekte storm. Overraskende er det ikke akkurat da at flere av oss ble syke. Aklimatiseringsproblem, som jeg har fått det beskrevet som (ruller av tungen, eller hva?), pluss busstur er en dårlig kombinasjon.

God timing eller skjermbilde av en video? Jeg velger det første

Risterassene

Neste stopp på ferden var risterrassene i Pingan. Bussturen var lang og veiene var dårlige. Det krevde stor konsentrasjon å holde frokosten der den hørte hjemme mens bussjåføren oppfylte sin drøm som rallysjåfør. Vel (relativt) fremme på hostellet kom det da ikke som en skuffelse at den 5-6 timer lange vandringen på risterrasene ble kuttet ned til en snau time (grunnet dårlig vær). Utsikten derimot var vel verdt turen, og synet av tåken som rullet elegant over de storslåtte dalene bringer lengsel til mitt sinn.

“Se her! Se her!”, ropte Haibiao til de to syke. Du kan se begeistringen i øynene våre

Der vettu! Bedre form neste dag – bedre smil. Bak oss ser du Drageryggen.

De Gule Fjellene

Neste på listen over mest nevneverdige opplevelser er De Gule Fjellene. Den mest spektakulære og praktfulle naturen jeg noensinne har beskuet. Fra Tunxi reiste 19 av oss (resten brukte dagen (og neste) til å utforske nærområdet) med buss i retning eventyr. Vi begynte vår vandring ved foten av fjellene med brusende blod og sprang i steget. At det var trapper vi skulle bestige fjellet med var vi klar over, men slik vi beseiret Emei skulle det ei bli et problem. Turen opp var som rett ut av en fantasiroman. «Det snør på fjellet», hadde vi hørt. Og det gjorde det. Jo høyere vi kom, jo tykkere ble tåken. Det raslet fra snø og is som stupte ned rundt oss. Under sålene var isbelagte trapper. Med hettene på kjempet vi oss videre oppover, og etter tre timer entret vi inn i hotellet. Dagen som var forbi hadde derimot gitt oss kun en liten smakebit av hva fjellene hadde å by på. Som barn før julaften la vi oss spente på neste ekskursjon – vi skulle se soloppgangen.

Nok et cheesy Titanic-bilde. Det morsomme er – de visste ikke at jeg tok bilde

Klokken fem begynte neste dag. Jeg spratt opp av sengen og ut av døra. Den klare stjernehimmelen lyste opp landskapet. Ei en lyd å høre. Et snøfnugg danset lekent ned fra oven. Det var fredfullt. Gruppen samlet seg og vi gikk. Marcus, som påsto at «det er ti minutter til vi skal dra – jeg kan sove litt lenger», kom løpende etter. Fremme ved observasjonspunktet fant vi oss en plass (mellom de ørten fotografene tilstede) og ventet i spenning. Vi ventet en stund, så litt til, men til slutt var tiden inne. Lyder av begeistring hørtes omkring oss. Lik en gyllen, glødende ball gled solen langsomt opp over horisonten og fanget hvert øye tilstede. Tåken fra fjellene ga akkurat nok beskyttelse fra lyset til at vi kunne nyte øyeblikket for alt det var verdt. Etter tidenes start på dagen fortsatte vi med å vandre langs fjellene. Naturen var ulikt noen annen jeg har opplevd. Hvor enn du så strakk mektige fjell seg opp mot himmelen, bedekt av snø, plantelivet omkring oss; krystallisert, solen skinte og alt var herlig. Dagen ble tilbrakt slik – i ekstase – de neste 6 timene. Selvsagt er det da at den fortjener en plass på listen over mine favorittdager (som opprinnelig besto av tre dager, men som jeg nå skjønner må utvides).

Et fortryllende øyeblikk!

Hva sa du? Den flotte bakgrunnen komplimenterer disse enda flottere guttene? Takk

 

Det var sjeldent jeg klarte å la være å måpe. De Gule Fjellene – en eksplosjon av sanseintrykk

Hangzhou

Bussen – som nå føltes som nok et hostell – tok oss videre til Hangzhou, hvor vårt første stoppested var Zhejiang universitet. I motsetning til de to andre skolebesøkene derimot, var vi her kun nok et ansikt i et hav av ansikter (ish). Ellers ble tiden i Hangzhou brukt til vandring i lokalområdet, pruting i Silkegata og en tur (og for noen av oss – en båttur) rundt West Lake.

Sove på bussen? Er du sikker på det?

Lei av å gå? Ingen benker i nærheten? Ta en båttur på Westlake. 150 yuen for 1 time. Special price for you, my friend

«Hei, du! Blir du med til Shanghai? Ja? Herlig!»

Godt var det, at turen til Shanghai var preget av roligere utflukter og hele to fridager. Etter nå fire ukers reise gjennom Kina ankom vi vår siste destinasjon (før Japan), med merkbart mindre energi og tunge føtter. Men, hvile derimot, det ville vi ikke. Du husker kanskje hva jeg innledet med? At Shanghai har flere skyskrapere enn Ørsta har rånere? Det kan du banne på (selv om det er et nært kappløp). Og vi besøkte den høyeste av dem alle – Shanghai Tower. Med en massiv høyde på hele 632 meter, og et observasjonstårn på hele 546 meter, står Shanghai Tower som en kjempe og verner over byen. De andre byggene; som busker for trær. Etter en tur i verdens raskeste heis (og med nok dotter i ørene til å mette en familie på fem. Nei, vent.. hæ? Glem det) stirret vi utover byen. Bygninger så langt øyet kunne se. Små maur skyndet seg langs gatene langt der nede. Et sanseinntrykk til de grader!

Spiderman hadde kost seg her

Også verdt å nevne har vi vært så heldige å ha tatt med oss solværet (nesten) hvor enn vi har dratt, og dagene i Shanghai var av de varmeste. I 27 graders varme besøkte vi The Bund (en vakker gate langs vannet), Shanghai-museet (ikke 27 grader varmt) og diverse handlegater. Vi hadde fem dager i Shanghai – og de ble brukt godt. Leser du bloggen vår jevnlig har du sikkert fått med deg turen Marcus, Edvard, Jon-Marius, Adrian og jeg tok til skreddermarkedet (Edvard har skrevet et innlegg om dette; les, les!). Kort fortalt er vi nå alle eiere av skreddersydde dresser; smukke som få. Deretter, ferdig med to fridager og koffertene fulle av suvenirer, kosedyr fra arkader (Egil er en mester på klomaskin) og flere kilo te (en gjeng av oss dro til Tea City) – var vi klare for Japan. Men først, båttur.

Fem skreddersydde dresser, takk

Noen tråkket Edvard på foten. Vet ikke hvem

Båt fra Kina til Japan

Så her sitter jeg da – på båten. Hadde du spurt meg om et bedre sted å skrive blogg hadde jeg ikke visst hva jeg skulle svare.  Jeg sitter her nå i lugaren – Edvard tar seg en velfortjent blund, Marcus stirrer tankefullt opp i taket (kanskje han tanker tilbake til tidligere eventyr), nede i gangen lyder en kjent latter (det var Vilde og Ronja som delte noe morsomt). Helene T og Kaja stakk nettopp snuten inn døra og lurte på hvordan det går. Livet på båten er fredfullt. Det er vi nok alle enige i. Øyeblikket vi steg om bord merket jeg en ro falle over oss alle. Ute strekker havet seg endeløst til alle kanter. Fra tid til annen passerer vi en liten øy. Livet på båten er fredfullt.

Ferdig med sikkerhetskurs og klare for storm! (Men helst ikke)

Tro det eller ei – tøffe som vi ser ut – så var det Barbie Girl vi sang

Siste ord

Jeg velger å ende her (det er riktignok heller ikke så mye lengre jeg kan skrive). I morgen ankommer vi Japan – og jeg gleder meg. Veldig. Som mine avsluttende ord vil jeg dele hvor ufattelig takknemlig jeg er for å ha muligheten til å kunne reise på et slikt eventyr sammen med de beste av mennesker og de to beste lærerne en kan tenke seg. Sitter du – som meg for over et år siden – og vurderer folkehøyskole; gjør det! Jeg har ei et snever av anger for å ha begitt meg ut på denne reisen (ikke bare studieturen, men hele året). Til de av dere som har lest med meg hele veien gjennom Kina; takk for at du ble med på reisen. Og til dere som falt av på veien (selv om du ikke leser dette); takk for at du ga meg litt av din tid. Nå skal jeg nyte den siste dagen på båten. Takk for meg.

 


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This blog is kept spam free by WP-SpamFree.

6 visitors online now
0 guests, 6 bots, 0 members
Max visitors today: 45 at 04:25 pm UTC
This month: 57 at 10-03-2018 05:01 pm UTC
This year: 78 at 03-10-2018 08:02 pm UTC
All time: 202 at 02-04-2012 07:40 am UTC