Vi befinner oss nå på en båt som tar oss til solens rike, øyene i øst, Japan. Etter å ha reist rundt i eventyrland i en måned, har vi nå avsluttet ett av to kapitler i boken om Kinaklassens reise. Med oss har vi mange minner og mange opplevelser vi aldri kommer til å glemme, som vi skal oppsummere i dette siste blogginnlegget som handler om Kina.

En by som ikke egentlig er forbudt.

Eventyret startet som kjent i Beijing, hovedstaden i nord. Den var for mange den største byen de noensinne hadde vært i, og vi ble møtt av strålende sol, litt forurenset luft, og motorsykler som kjørte etter sine egne regler og ikke stoppet for noen. Dagene i Beijing var fullstappet, og vi var innom kjente steder som Den himmelske fredsplass, den forbudte by, den kinesiske mur, og så på fornøyelig kungfu-show og fluffy pandaer i Beijing zoo. Det vi hovedsakelig gjorde i Beijing var vel derimot å tilpasse, eller prøve å tilpasse oss den kinesiske kulturen. Squattetoalettene og den eksentriske trafikken var virkelig en prøvelse i begynnelsen, men litt etter litt ble vi modigere og vi kom oss gjennom det mer eller mindre uskadet. Fotograferingen var også litt av en tilvenningssak, og da snakker vi ikke om en ivrig Haibiao eller Truls. Nei, de største fotografene var kineserne som ikke ofte ser utlendinger, og derfor tok bilder av oss over alt, både diskret og ikke diskret i det hele tatt. Å være en større turistattraksjon enn turistattraksjonen selv var litt av en selsom opplevelse.

Jeg (Anna) koser meg i eldre selskap.

Videre dro vi til Guizhou provinsen, et nydelig, men fattig område som dessverre ikke er så tilgjengelig for vestlige turister. Vårt første møte med provinsen var Guiyang, en grå, men veldig sjarmerende by. Der fikk vi et hyggelig møte med aper, til tross for litt biting, og på kveldene fikk vi trent litt da vi tapte i biljard og måtte ta push-ups som straff.

Truls skyter det han kan skyte.

Vi fikk også et ekstra tilskudd i form av fjorårs-elev Erik som ble med oss rundt på ferden vår og, i en del tilfeller, fungerte som tolk mellom oss og lokalbefolkningen. Vi reiste mye rundt og var innom flere landsbyer, og jeg føler meg beæret som har fått velkomstdrink og blitt sunget for av damer i en Dong-landsby. Vi ble ønsket velkommen med åpne armer hvor enn vi dro, og vi fikk til og med overnatte hos lokale familier i Baibi-landsbyen, noe som virkelig var en unik, om enn iskald, opplevelse.

Amanda T. i sitt rette element.

Puss, puss, så får du en suss – av en lokal Miao.

Ferden førte oss så til Guilin, og vi ble møtt med sol og varme, noe vi virkelig trengte. Lite visste vi at dette ville være siste gang vi fikk nyte slikt vær på en lang stund.. Dagen etter, og de fleste dagene de neste to ukene var været nemlig ikke helt på topp, men stemningen var like superb som alltid. Vi koste oss på hostellet, og Guilin går nok av med seieren når det kommer til frokosten, den var virkelig noe for seg selv! Det var også i Guilin at epidemien startet. En etter en endte vi opp krokrygget, og over alt kunne man se frustrerte elever jamre seg i forbannelse. Rubiks kube hadde for fullt blitt en landeplage, og til dags dato er det nesten ikke en elev i klassen som ikke er i besittelse av den firkantete pesten.

Her var det mye mygg, men det kan du ikke se.

Etter en idyllisk båttur langs Li-elven, på bambusflåter vel og merke, ankom vi Yangshuo, som skulle være vårt hjem de neste fire dagene. Det var en ganske stor kontrast fra der vi hadde vært tidligere, for Yangshuo var virkelig en turistby, med stivere priser og mange utlendinger. Merket vi hadde vært en stund i Kina når vi begynte å kommentere: Se, der er en utlending! Like før vi tok opp kameraet for å fotografere, men fullt så integrert var vi ikke enda. 

Life’s a beach

Bambusflåter som ikke er laget av bambus.

Det gøyeste med Yangshuo, og hele turen kan vi nok si, var selvsagt Håpskolen. Det går ikke an å skrive hvor unikt og fantastisk det var, og vi sitter igjen med gledelige og morsomme minner, og et dypt savn etter elevene vi tenkte på som våre egne.

En relativt oransje lærer.

Hundretusen yuan som går til en god sak.

Vi vandret videre, og endte så opp i Tunxi. Liten og søt som byen var koste vi oss der med vandring langs rapsåkre og jentekveld med ansiktsmasker, men det vi kom dit for å gjøre var å gå på De gule fjellene. Det var litt av en tur, kan man si. Været var litt imot oss og vi så derfor null nada niks, men fantasi har vi mye av og utsikten var nok ganske spektakulær, der den gjemte seg bak skodden.. Vi fikk god trening da, og er det en ting vi alle sitter igjen med etter Kinaturen så er det godt trente leggmuskler.

Gult er ofte kult.

På De gule fjellene.

The West Lake

Etter de gule fjellene tok vi turen til Hangzhou, som var hovedstad i Zhejiang-provinsen. En by sentrert rundt det idylliske West Lake, som vi tok en tur i båt utpå, og som mange gikk tur rundt. Selv var jeg, Daniel, syk i nesten hele perioden vi var her. Men de som ikke var syk, var ute og opplevde den livlige byen. Flere hendinger i denne byen var blant annet et besøk til Linyin-tempelet, avslapping og litt shopping.

En familie på fire – man ser likheten.

Den nest siste byen på programmet i Kina var Suzhou, kjent som østens Venezia. En koselig by fylt med kanaler og omringet av innsjøer. Kjente attraksjoner som Nettmesterens hage, Silkebroderiet, Keiserkanalen og Tiger Hills tok oss på tur rundt i denne nydelige byen.
Det var for så vidt her noen av guttene i klassen dro på oppdrag for å finne ”The Humble Administrator’s garden”, men endte opp med å gå 2 mil til en enorm innsjø. Definitivt verdt det. Koselig.

Nettmesterens hage i Suzhou

Ballin’ since ’97. Beste året, oksens år.

Til sist dro Kinaklassen til det som ifølge Daniel er verdens største by, Shanghai. For mange, et høydepunkt, og for andre en trist påminnelse om at Kinadelen av turen vår snart var over. Godt vi hadde 5 dager i denne enorme byen. Vi utforsket byen alle dagene, og Sumin og Haibiao tok oss med til kjente steder som skreddersymarkedet, hvor blant annet Per og Erlend fikk skreddersydd sin egen dress, og så til byens høyeste bygning, Shanghai Tower, som kunne by på spektakulær utsikt. Vi var senere innom byplanleggingsmuseet, noe jeg, Daniel, syns var veldig spennende, men som for andre var totalt bortkastet tid. (Skal ikke si hvem).

Shanghai Financial Center. Høyt og sånt.

Maiken ser flere ting som faktisk er mindre enn henne.

Som i Beijing, dro vi også på forestilling, og så på en spektakulær fremvisning av akrobatikk. Her var mange mektig imponert, andre ikke så veldig. Men alt i alt var vi fornøyd, og det stoppet ikke der, da vi senere fikk hele to dager fri til å gjøre det vi ville. Mange dro på såkalte ”Tea City”, som var et enormt sted man kunne kjøpe te… for de som er interessert i sånt. Andre brukte dagene til å utforske byen, dra til gamle byen, shoppe, gå på kino og andre aktiviteter.

Her kjøper vi mye grønt. Te altså.

Nydelig utsikt. Greie jenter i bildet også.

Vi avsluttet den fantastiske reisen vår gjennom midtens rike, Kina, med en flott middag på ”Green Tea”, for det meste bestående av loff med is. Jada. Loff med is. Men det var andre retter der også, selvfølgelig, men det er det jeg husker best. Alt i alt en flott by, Shanghai.

Siste klassebilde i Pudong, Shanghai.

Dagen etter skulle vi på båten til Japan, og det er altså her vi sitter og skriver turens siste blogginnlegg som har tatt for seg Kina i sin helhet, og om mulig hadde vi gjerne vært her noen uker til. Men vi skal til Japan, og det blir nok spennende det og. Mer om det i neste innlegg.

Hilsen fra Anna & Daniel på båten fra Shanghai til Kobe.


Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This blog is kept spam free by WP-SpamFree.

4 visitors online now
2 guests, 2 bots, 0 members
Max visitors today: 17 at 02:51 am UTC
This month: 23 at 08-14-2018 01:34 am UTC
This year: 78 at 03-10-2018 08:02 pm UTC
All time: 202 at 02-04-2012 07:40 am UTC